DETTE!...



...er for drøyt. Men likevel.

Her om dagen var jeg meget velkledd og vurderte å få fotografert mitt kostyme og meg selv ute i snøen i bakgården slik at motebloggen fikk det riktige preget, med bilder og det hele. Men jeg var desverre i beit for fotografi-apparat. Eller filmrull i kamera. Helst skal bilder bli tatt med digitalt avfotograferings-verktøy i vår moderne tid.


På høy moderne tid, takk.

Motebloggen består!


Men uten et digitalkamera i mitt eie er jeg redd det kun blir skrevne ord denne gangen også. Jeg vet dere er spent på SPANX'ene mine, og jeg vil helst ha en skikkelig fotomontasje med før og etter-bilder, men jeg må vel knipe i det syrlige eplet og si at SPANX er the shit. Min torso er tilsynelatende stram bak trøyene. Kun mitt fjes har den umisskjennelige oppblåstheten som kjennetegner en tjukkas. Terningkast 4 til SPANX. For jeg er fremdeles bollete.

Det må ikke universitetsutdanning til for å merke seg at julejævelen er her og at nok et år er over i følge vestlig tidregning. Dette året går for å være av det mer begivenhetsrike i mitt ellers så uspennende liv. Bare her om dagen kløp jeg nykjendis Hasse Hope i kinnet og mumlet et eller annet om bollekinn. Og jeg, som bollekinn-type, kan bruke slike ord uten at det blir oppfattet som om jeg vil dytte noen inn i en ovn og støpe om fettet deres til såpe.


Om år 2011 blir like innholdsrikt driter jeg egentlig en lang hanemarsj i. Jeg liker best når livet tuller, tøyser og flørter ertende med meg slik at jeg ikke helt vet hva som skjer omkring neste sving.

SPANX FOR MEN:

SPANX er en klubb hvor vi kommer sammen en kveld i uka og "patter" hverandre på bakenden med flathanda til vi blir ildrøde på stumpen og snufsende, men kåte, går hjem og runker til det vi har opplevd. NEIDA!

Men,

SPANX er kjent som et kostyme kvinner bruker for å holde unna flesk og annet agg som flagrer og slenger på kroppen. Et slags plagg som kniper sammen disse overlødighetene og gjør kroppen stram og fin. Og, hold deg fast! Klor fingertuppene fast i treseteren! Tjor deg fast i masta, når du leser dette! SPANX for menn finnes! En herrens "GIRDLE". En mannens korsett. Takk gode Göd.

En bestilling via den amerikanske nettsiden er herved gjort og bekreftelsen på at orderen ble sendt i natt er mottatt. Om noen dager kan jeg være den første på norsk søle av mannetypen som står fram som bruker av et slikt produkt. Via min blogg vil du selvsagt få både bevis via fotografi og tekst på hvordan det oppleves av en slaskete kropp som vil bli slank å benytte seg av underskjorteslankeplagget.

Tjor dere fast, folkens!!!

BARNESTJERNER NÅ TIL DAGS:

Stakkars, stakkars, stakkars!!! Desverre er det rasende festlig. Det er festlig når ungjenta på snart elleve, som ikke er tjukkest i klassen, får internett midt i fleisen. Stakkars. For henne var nok det å blogge som de "store" jentene en drøm som var lett å oppfylle. Hun har garantert øvd seg fremfor speilet i månedsvis før hun våget seg ut i offentligheten. Og BAM! Dritt i fjeset. Det er trist og vakkert på samme tid.
Hvor ble det av det å mime med hårbørste til popmusikk på badet- og så i skolegården med venninnene- så talentkonkurranser- så Talentiaden med Dan Børge Akerø- så platekontrakt med Tylden?



Da jeg var elleve likte jeg å ligge på gulvet på gutterommet og spille inn små sketsjer og hørespill på kassett. Jeg våger ikke å tenke hva jeg hadde gjort om jeg var elleve år med tilgang til EDB-verktøy og høyhastighetslinje fra barnerommet. Internett hadde gitt meg juling.


Midt i fleisen, småen! Det var ikke så jævlig morsomt å blogge likevel, var det? Noen må lære på den harde måten at barn holder kjeft med mindre vi trenger lattermilde "gullkorn fra barnemunn".


Også til sist glatter jeg over med et breialt smilefjes :-) og en, jeg skal ikke helle bensin på bålet for jeg har ikke helt rent mel i posen selv. Og ender bloggposten med en jovial, TJALABAIS!

En ungpike fra Wien har tatt seg bryderiet å skrive om meg i rosende ordlag så jeg slipper å gjøre det selv.



Bloggen hennes ligger HER.

Mitt første innlegg på denne bloggesida var i oktober 2002. Da jeg ennå var ung og smukk. Neida, det er jeg fremdeles. Jeg har blitt litt eldre. Litt bittrere. Men fremdeles veldig pen.

Siden den gang har jeg både skrevet hyppig og nærmest glemt at jeg var ei bloggehore. Men nå har jeg bestemt meg for at bloggen må bestå og benyttes og oppdateres.

Den gangen i 2002 var jeg en aktiv og profilert tegneserieskaper. Derfor ble bloggen brukt til slike formål, den gang. Nå er jeg ikke kjendis lenger, nå skriver jeg bare korte fiffige statusoppdateringer på Facebook.


Blogg er ingenting nytt eller kult, men selv den mest hjernetomme benytter seg av muligheten til å blogge om sitt unyttige liv og enda tristere skjebner følger dem med argusøyne.

Derfor har jeg bestemt meg for å bli moteblogger numero uno. Du kan like gjerne bokmerke meg med det samme, for hvor jævlig kjipt er det ikke å være sist ut når folk forteller deg om han kule motebloggeren som var tegneserietegner men nå legger ut bilder av garderoben sin på blogg.


Hælla, Bloggen!

I morgen skal jeg putte noen krøllete femhundrelapper i lomma mi og gå ut på bruktbutikk og se om jeg finner stilige gensere fordi det har blitt så altfor altfor kaldt. Og hadde jeg hatt et fotokamera skulle jeg tatt bilder av det hele. Men kameraet mitt ble stjålet i sommer. Jeg kan jo kjøpe film til det gamle kameraet mitt som ingen er interessert i å stjele men da må jeg fremkalle og alt det der og det er ikke så veldig kult for en bloggepikk. Digitalkamera er det neste på handlelisten. Altså:

1: Bloggegenser
2: Sovesofa fra IKEA (Beddinge)
3: Digitalkamera
4: Underbukser
5: Bukser

Jeg har også tenkt å handle meg stilige sokker med strømpeholdere (slik gamle britiske menn gikk med). Men det er ikke på topp 5 listen over nødvendige kjøp.




Sånn skal en skikkelig moteblogg skrives. Nå mangler det bare reklamebannere med reklame for en skikkelig god foundation.

HALLA BLÅGGEN!!!


Bare fordi jeg er crazy bananas nok inni hjernen min har jeg gjort om bloggen min til en satans fin moteblogg hvor min sans for mote kan komme til nytte. Her skal det postes og vises bilder av nyanskaffelser innen plagg som, fottøy, benklær, trøyer, gensere, briller, pussefiller, bluser, sjal etc. Hold dere fast for dette blir litt av en ridetur!

Om noen dager skal jeg ta bilder av et skjerf jeg har og legge ut her med tilhørende beskrivelse av hvor mange prosent bomull og hvor mange prosent angora som gjorde skjerfet dyrt. Men jeg kjøpte det selvsagt bare for femti kroner. Fordi det er sånn jeg gjør. Finner uvurderlige og dyrbare skatter og har ikke råd til dem så jeg kan bare kjøpe slikt om det er på billigsalg. Dessuten har jeg minimal interesse av å fylle hjemmet mitt med nips så jeg har ikke masse porselen med søte mønster. Men det jeg har skal dere få se.


Hilsen bloggepikken.

Og der. Plutselig over natten er jeg på alles læber. Ihvertfall på denne siden av Atlanteren.

Downs Duck "planlegger":



Bli vant med det. Dette blir daglig hverdagskos på Dagbladets nett og papirutgave.

Joda. Til tross for at min mac ble frastjålet meg fra mitt hjem så har jeg fremdeles et internettliv som leves i fulle åndedrag. Jeg låner for tiden min brors macbook og lever livet på den. Det blir hardt den dagen han må ha den tilbake. Jeg må legge penger til side slik at jeg kan gå til innkjøp av ny når den dagen kommer.

Mye har pågått siden sist vi prata sammen.

Jeg har flytta til Oslo, fått jobb, skal levere Downs Duck-stripe til Dagbladet og avholde bingo annehver onsdag på utestedet Blå. Alt sammen skal jeg komme tilbake til seinere.

For snart tredve dager siden tok jeg mine første slankepiller fra plastesken med påskrifte 30days. I brukerveiledningen opplyses det om at et sunt kosthold og trening er en nødvendighet ved bruk av disse pillene. Hva faen skal man med slankeprodukter da, lurte jeg. Da kan jeg jo bare spise sunt og trene. For det vet jeg nemlig at virker. Så, fuck it, tenkte jeg og avsto fra både et måteholdent kosthold og fysisk aktivitet.

Den kjempetjukke revyskuespillerinnen Brit Elisabeth Haagensli blir i reklamen brukt som fanebærer. "Jeg gikk ned 5 kilo og 2 størrelser med 30days", sier hun. Selvsagt reneste sludder og pølsevev. Hun er sikkert tjukkere nå enn noen gang. Men er hun det ikke... er hun mer petite enn noen gang så er det nok ikke, Sitat "med 30days" Sitat slutt, men den delen av bruksanvisningen som påtvinger deg trening og kjip diett.



Vips, der er snart pilleboksen tom, og ingenting har skjedd. Kvapsefettet er der og ikke har jeg gått ned noen buksestørrelser.

Er fremdeles siste utvei trening og et måteholdent kosthold eller kan vi en dag, i fremtiden, rope: Hosianna, slankeremediet virker!?

Bitter men blid mann i tredveåra sier:

I mine pur unge dager var mine jevnaldrende jentebekjentskaper vene, vakre og fullstendig uoppnålige. Skjebnens harske ironi har spyttet jentene fjeset ved å gjøre dem gamle og slitne og fullstendig uinteressante. Selv er jeg så veldig veldig staut og kjekk og alt for god for dem.

Tanken smeller meg knyttnevehardt i fjeset når jeg i nåtid igjen ser en ung, ven og vakker kvinne, og jeg vet så alt for godt... om fem år, vennen min. Om fem år. Om fem år ser jeg på en ny ung skjønnhet istedenfor deg.

Takke faen.

Første 10 år av totusentallet er overstått. Jeg har sittet og undret over hva tiåret har brakt oss av stil, musikk, kunst og slikt. Jeg kommer på småting, men vet at noen år til inn i 2010 så vil stilene for 2000 stå klarere for meg.

Nittitallet derimot er latterlig enkelt å se fra dagens perspektiv med grønsj, batikk og tatoveringer på korsryggen.

Når jeg nå, i moderne tid, opplever å se folk med tribaltatoveringer på kroppen så rister jeg oppgitt på hodet for meg selv. Dere vet, hvordan folk alltid sier at de ikke kommer til å angre på at de tatoverte seg når de blir gamle? Men når tatoveringene tilhører et tiår så kraftig som tribals så er det virkelig ingen vei tilbake. Med mindre de har råd til dyr laserbehandling.

Det er som om ungdom av åttitallet måtte gå omkring med kreppa hår eller steinvaske bukser resten av livet sitt. Resten av livet sitt!
Det hender jeg ser noen førtiåringer som fremdeles benytter seg av det som på åttitallet gjorde dem til kulest i gata.
Det er litt som eldgamle damer som krøller håret sitt. Det er fra deres ungdom. Kulest i gata.

Jeg husker en veldig god venn av meg vurderte å tatovere et bånd i tribalstil rundt overarmen og kan nok tenke meg han er glad for at han ikke utførte dette i sin tid. Min far angrer på sin ungdoms tatoveringer. Jeg har opplevd veldig få som ikke angrer på tatoveringene deres i mer voksen alder. Siden jeg har mange bekjente på starten av tyveårene blir det derfor ekstra komisk å høre dem legge tatoveringsplaner og hevde at de aldri kommer til å angre på delfinen på hofta, sommerfuglen på ankelen, koien på håndleddet eller kinaskrifttegnet inni øyeeplet.


Jeg har kun et tattotips, som jeg selv ville fulgt opp om en tatovering viste seg å være en nødvendighet på min ellers så ubesudlete kropp: Finn deg en tattovering som ligner det de gamle sjøfarerne fikk seg. En naken hula-huladame, anker, en blekksprut eller et sverd gjennom en hodeskalle. Og for al del, ikke få en tatovering som "betyr noe". Og tenk på de gangene du går misfornøyd fra frisøren. Det håret vokser i det minste ut.

Jeg oppsumerer et på det jevne år ved å forteller om mine tre musikalske favoritter i 2009 (linket til spotify):

På tredjeplass: Taken By Trees - East Of Eden

På andreplass: The xx - xx

Årets beste: Stein Torleif Bjella - Heidersmenn

Når jeg gjør det samme med film ser lista slik ut:

På tredjeplass: Moon - Duncan Jones

På andreplass: A Serious Man - Ethan Coen & Joel Coen

Førsteplassen: Inglourious Basterds - Quentin Tarantino


Jeg plukker hodeplagget av hodet, bukker og sier: Godt Nyttår alle sammen!

På fritida, som jeg noen ganger har litt for mye av, har jeg oppdaget og reoppdaget programvarer som følger med Imac'en min. Under her følger tre små musikkvideosnutter jeg har laget fra sofakroken min ved hjelp av GarageBand, iMovie og Photo Booth.

Det startet fordi gitarhalsen min knakk og jeg måtte finne på en annen måte å lage musikk på. I GarageBand finnes det noe som er så enkelt så enkelt. Magic Band. Velg sjanger og velg instrumenter. Det har jeg gjort på disse tre. Først lagde jeg denne:




Så ble det denne:



Til sist skreiv jeg en låt sjøl:



-Og God Jul da folkens!

Janteloven er, når sant skal sies, det nyttigste verktøyet vi har for å sile ut talentløse folk som tror de er noe. Og mange tror dette, at de er noe. Ta foreksempel realitystjerner. Eller jenter med litt over gjennomsnittet godt utseende (eller som tror det) som ønsker seg å bli supermodell eller glamourmodell. Dette er mennesker som tror de har noe i det offentlige søkelyds å gjøre uten å tilby noe. Men heldigvis kommer Janteloven til unnsetning. Beklager, sier Janteloven. Det du byr på har liten/nesten ingen/ingen allmen interesse.

Kvalitet vil alltid seire.

Redskapet Jantelov kommer også godt til nytte når produkter innen kunst skal vurderes. Jeg forbanner kunst som jatter med og har lært seg triks som får det til å minne om kunst. Janteloven tar også av seg folk som ikke har talent men selv tror det. Når disse menneskene til stadig får slette tilbakemeldinger på sine verk så er det fordi innholdet i deres arbeid ikke innehar den nødvendige kvalitet vi forventer av kunsten.

Janteloven er positiv og vi trenger den.

Et godt bevis på hvor godt Janteloven fungerer er at talentløse stadig forbanner Janteloven og ser på den som noe negativt og at Jantelovens holdninger står i deres vei. Godt. Prøv på nytt.

Noen ganger feiler Janeloven og slipper forbi talentløse. Men her er ganske ofte den talentløse så talentløs at de får en egen undeholdningsverdi ved å være i media og derfor tilbyr noe.

På tiende gang, kall det gjerne et jubileum, har vår venn Louis sørget for at en til to håndfuller musikkinteresserte har fått vise... puh. Lang Setning. La meg starte på nytt.
Som over gjenomsnittet musikkinteressert er det stas med en egen boltreplass. Louis har med sin blogg invitert noen utvalgte til å leverer nyoppdagede godbiter. 5 stk. låter har også denne gangen funnet plass i den rikholdige samlingen. Jeg oppfordrer enhver til å lytte seg litt rikere på musikk via dette: "Spilleliste #10 - uke 24"

Må hende du lurer fælt på hvilke fem utvalgte som tilhører meg?:

Ghostland Observatory - Midnight Voyage
Tame Impala - Remember Me
Wooden Shjips - Aquarian Time
Thee Oh Sees - Tidal Wave
The Strange Boys - Untitled 2

Som et ledd i det å besøke min far i Halden står ofte noen slappe timer fremfor TV-apparatet for tur. Hjemme hos meg selv har jeg kvittet meg med min egen TV og nyter kun utvalgte TV-serier og filmer på min mac-maskin. Og her sitter jeg slapp i stolen og svitsjer mellom de mange kanalene. Innimellom stopper jeg opp midt i en serie, film eller noe klokt og lærerikt på en av Discovery-kanalene. Og konsekvent... to minutter etterpå avbrytes det hele av den klassiske reklamepausen. I reklamepausen svitsjer jeg videre og oppdager på veien noe annet mer interessant. 2 minutter etterpå gjenntas det hele omigjen, for også den kanalen stanser sendingen for at deres sponsorer skal få inn et ord eller to. Kult.

Jeg følger daglig med på en håndfull blogger og vet hvor kjipt det er når det er langt mellom oppdateringene. Det er ikke det at det ikke skjer noe spennende i livet mitt. Plenty, jo takk. Jeg har bare ikke det samme behovet for å fortelle om meg og mitt lenger. Ikke som før. Da kunne de minste ting begeistre meg til den grad at jeg fant det bloggverdig. Mye av bloggen min har også handlet om det faktum at jeg drev med tegneserier en gang i tiden. Nye påfunn og prosjekter var alltid stas å fortelle om. Musikken min har egen MySpace. Jeg har egen Facebook til min person. Twitter har jeg også, men syns det er litt smør på flesk når jeg har Facebook. På Underskog skjønner jeg ikke hvordan jeg skal lage meg en "event" en gang. Last.fm følger med på hva jeg hører på i iTunes'en min.

Er du skikkelig keen på å følge meg, så skal det by på få problemer. Men jeg kan ikke skjønne at det skal være særlig stas. Jeg er til og med usikker på hvordan "å" og "og" regelen brukes.


Skal jeg selv plukke frem ting som kan være til glede for den gemene hop så vil jeg trekke fram nettsiden til Louis Holbrook, hvor blant annet jeg sammen med andre musikkinteresserte får vise omverden musikk vi syns er verdt en ekstra lytt. Slikt syns jeg er gøy.

Bandet mitt, Figur Flint, er i ferd med å avrunde sin snart fem år lange kamp om å bli oppdaget. Etter å strengt tatt stampet i samme stien i lengere tid bestemte jeg meg for at året 2009 er vårt siste år som band. Visjonen er at det hele rundes av med en plateutgivelse i løpet av året. Nye musikalske eskapader er selvsagt i planleggingsstadiet, så fortvil ikke om du er en av de som syns jeg hadde noe på en scene å gjøre.

Tegneserier er fremdeles bare et sjeldent gjøremål fra min side. Kids på 17 roper fremdeles "Downs Duck" etter meg på gata og beviser meg selv hva jeg hele tiden visste. Det er den figuren jeg skal drive med. Jeg trenger bare et lønnet utgivelsesforum for den treige anda.

Resten er ikke så interessant om du ikke er en av dem som ser meg hver dag på den rette eller vrange siden av baren jeg jobber i nedi gata i den lille byen jeg bor i.


Sånn. Kanskje en etterlengtet oppdatering? Kanskje ikke? Bloggen er uansett like mye et slags utløp for meg selv og mine tanker som at den skal leses. Ble dette litt bittert? Det er ikke meningen å være det. Jeg er ikke bitter.

Nå er det forresten sommer rett rundt hjørnet. Smilefjes for det!

Inspirert av mine gode venn Roy "ikke søl øl på babyen" Søbstads (noe hyppigere oppdatert enn min egen blogg) blogg (igjen) har også jeg ramset opp "20 men I admire". I helt tilfeldig rekkefølge selvsagt. Jeg satt meg bare ned å skriblet ned navn fra toppen av hodet mitt og dette er hva jeg kom opp med. Det som tok tid var å google meg til de feteste bildene og beskjære dem i Photoshop etterpå.

Roy og jeg er busfrø så det er kanskje ikke veldig overraskende at en del av disse gutta går igjen på begge listene.



1. Johnny Cash, 2. Charles Bukowski, 3. Elvis Presley, 4. Leonard Cohen, 5. Will Oldham, 6. Lee Marvin, 7. Bob Dylan, 8. Cornelis Vreeswijk, 9. Carl Barks, 10. Robert Crumb, 11. Wes Anderson, 12. Bill Murray, 13. Tom Waits, 14. Muhammed Ali, 15. Steve Buscemi, 16. Lee Perry, 17. Serge Gainsbourg, 18. Erik Bye, 19. Pablo Picasso, 20. A. A. Milne


Neste uke: "20 Women I admire"