Jeg har gjort husokkupant av meg, knegget, Larsen. Jasså, knirket det i buskene. Gunnar var ved å eksplodere av latter. Men du er jo over hundre år Larsen, hikstet han.


Det er en helt annen historie. Selv lar jeg skjegget gro. Jeg lar det stå til. På tide med en hårveksttest.

Jeg er i ferd med å uvikle menneskeforakt.


Jeg har i alle år vært nokså overbærende overfor mine medmennesker. Til tross for at jeg ofte stiller meg uforstående til deres ønske om levesett eller hvordan de ønsker å fremstå har jeg alltid latt tvilen komme dem til gode og valgt å tro på det gode mennesket. Men nå, som livet mitt entrer en ny vår, kremt høst, virker ting annerledes på meg. Og det er meget mulig at dette er på grunn av mitt virke i en viss type servicebransje. Som skoselger er jeg til daglig i kontakt med mennesket. Og det står klarere og klarere for meg at mennesket rent generelt på ingen måte innehar noe godt i seg. Tvert om er jeg i ferd med å tro på at mennesket er vondt til det motsatte er bevist. Åjoda. Jeg vet om greie folk, og jeg liker vennene mine. Men, hei, eventuelt nye bekjentskap. Jeg liker deg ikke før jeg har sett deg for den du er.


Jeg skulle selvsagt ønske at jeg ikke utviklet en slik avsky overfor folk og fe. Men, eh... hva kan man gjøre. Jeg trekker på skuldrene og kjemper meg videre gjennom denne fordervelsen av en verden.


Jeg siterer Seinfeld: "People. They're the worst"

Basketak, slag og spark. Håndgemeng, mord og lugging. Spytting, lysketak og banning.
Dette er bare noen få av mange ting vi mennesker kan finne på å gjøre i en presset situasjon. Til tross for menneskets særdeles høyt utviklede hjerne tyr vi til voldsomheter i våre stadige desperate forsøk på å bli hørt. Voldsomheter som ofte ender i tragedie. Og i noen tilfeller også i krig.


Mye tyder på at vi har fått en akkurat stor nok hjerne til å tro at krigføring løser våre problemer, men mangler det lille ekstra som gjør at vi kan finne fredelige løsninger. Med våre hjerner har vi pønsket ut grusom tortur, masseødeleggelsesvåpen og techno. Det er disse tingene som får meg til å tro at mennesket på langt nær er ferdig utviklet. Evolusjonen har opptil flere skritt å ta. Og i noen tilfeller tenker jeg at jeg, som ikke engang helt vet når og og å skal brukes, jeg vet jo såpass at krig og vold ikke fører godt med seg. Hva er da galt med resten av verden?


Vi sender romsonder til planeter langt ute i verdensrommet, mennesket går på månen og Kenneth Sivertsen overlever selv om nesten halve hjernen mangler. Vi har på mange måter kommet langt. Likevel slår mennesker ihjel hverandre. Jeg siterer hva en klok mann en gang sa. Fleksnes: "Nå, hvor mange er vi her? 7 - 8 - 9 -10! Når 10 mennesker i en jernbanekupè ikke klarer å holde fred, så er det ikke rart det er krig i verden. Jeg sier ikke mer."

Kan noen skru av tiden? I det minste skru den ned. Det går litt fort.


3. august 2005. Fra og med i dag har jeg ett år igjen hvor jeg kan leve som en tjueåring. Så er det over. På samme dato neste år er jeg... tredve. Tretti. 30. Men ikke ennå. Skru av!!

Så. Isteden for at Figur Flint spilte på Panikkfestivalen gjorde jeg min opptreden ved å introdusere James Band.


"Nå kan konferansier Ronny Haugelands diktator-hysteriske introduksjon av James Band høres over jordene. Snart rocker det heftig på landet."


Sitatet fra dagens Fædrelandsvennen.

Etterhvert tar ferien slutt og arbeidet står og venter ved sin port. Denne gangen med en t-skjorte. En oransje t-skjorte i large ble jeg i dag pålagt å ta på meg. Pluss et navneskilt. Det hersker liten tvil om at jeg er en av de ansatte på Skoringen i Markensgate 42. Men jeg er en luring. Dere husker kanskje mine bekymringer rundt dette med t-skjorter og de fleskete patter som jeg er så uheldig å ha anlegg for. Jeg har tatt vare på brystene mine og tatt armhevinger i hele ferien. Så nå kommer ingen til å se rart på meg fordi jeg har umandige pupper. Flaks. Jeg skriver under. Armhevinger virker. Bare man tar dem støtt og ganske stadig. Da jeg startet klarte jeg med nød og neppe 10. Nå tar jeg 30 med nød og neppe. Og sånn kommer det til å fortsette. Daglige pushup blir min løpebane.


Nå som ferien er over ser jeg tilbake på tre ganske solfylte uker. Jeg har hatt det bra. Slappet temmelig godt av. Lest ei svinaktig god bok. John Kennedy Tooles Tåpenes Sammensvergelse. Jeg har besøkt hovedstaden og møtt folk jeg liker. På den måten har jeg også reist ekstremt mange timer med tog. I Oslo handlet jeg også plagg andre har eid fra før. En grønn dress. Ei brun jakke med tøffe knapper. Og ei skjorte i farven brun og lange skjortesnipper. Jeg handlet tegneserie av Dave Cooper og ei Bob Dylanplate med intervjuer fra 1965 til pappa på Tronsmo. Fordi, jeg dro videre fra Oslo til Halden. Der bor pappa. Der så jeg TV i et par dager. Discovery Channel og National Geographic. Fine kanaler. En dag skal jeg skaffe meg dem. Quartfestivalen har jeg fortalt om. Fuktig uke. Og den første ferieuken handlet også hovedsaklig om lesk av det alkoholholdige slaget.


Men nå er den over. Livet går sin vante gang. Og det er nok til det beste at det er sånn.

Snakker om å bli tatt på senga. Når telefonen ringer i dag tidlig ser jeg etter nummeret. Hvem i helvete ringer så tidlig? Ukjent nummer står det. Ah, Rune, tenker jeg. Rune har hemmelig nummer, gudene vet hvorfor. Men han er også troenes å ringe så pissetidlig. Jeg tar den:


"Heeei!" roper en damestemme inn i øret mitt. "Er dette Ronny Haugeland? Gjett hva!? Du har vunnet tre bøker helt gratis og 12 måneders gratis medlemskap i Cappelen! Er ikke det flott? Du har ingen kjøpeplikt. Om du ikke ønsker å kjøpe bøkene du blir tilbudt en gang i måneden ringer du bare og avbestiller og avslutter med firkanttast. Det tar to sekunder. Tre bøker av en verdi på 1100 kroner blir levert til deg, rett på døren. Gratis. Postmannen skal bare har 79 kroner i porto. Liker du krim? Henry Mankel og Ingvar Ambjørnsen får du. Er ikke det flott? Hadet bra!"


Så i kveld, forfattet jeg denne mailen og sendte dem:


"I morges får jeg en telefon fra dere med hyggelig beskjed om at jeg har vunnet. 3 gratis bøker og medlemskap i deres bokklubb. Kun 79 kroner i porto til postmannen og den hyggelige jobben det er å avbestille bøker jeg blir tilbudt hver måned. Jeg svarte ja på deres sikkert ganske gode tilbud, men da jeg våknet litt til meg selv etter at samtalen var over innså jeg at jeg overhode ikke er interessert i å være en del av noen bokklubb. Kan dere venneligst stryke meg fra den listen? På forhånd takk.
MVH: Ronny Haugeland"

Og som med et trylleslag er årets festival over. De store konsertopplevelsene sto ikke i kø, men jeg fikk med meg noen skikkelige godbiter fordiom. Best i test var Fantomas. Slo meg over ende så jeg havnet på bakenden. Jeg gliste og moret meg over Pattons påfunn. Nest best ut kommer Mormones. En gutt på bass og en gutt på trommer lager til sammen massevis av bråk og lyd som det svinger av. Og som om ikke det var nok, så gjestet Ole Petter (Fra: Black Debbath, Cumshots, Lyd, Thulsa Doom m/m) scenen og gjorde en kruttversjon av Pegan Baby. På tredjeplass kommer Magnolia Electric Co. Det var jo dem jeg hadde gledet meg til å se, så det er ikke rart de kommer høyt oppe på lista. Og som alltid kommer det å myse på en god plassering. Observere. Glane. Måpe. Sikle. Quartfestivalen handler ikke kun om musikk. Det handler også om drikking, sjekking og puling. Det siste skal jeg ikke skryte på meg. Men alt det andre gjorde jeg mye.


Så: Var det verdt 1500 kroner, Ronny? Svar: Ja. Det var nok det. Jeg kommer tilbake neste år også.

Ferien gir meg ekstra mye tid til grublerier. Ferien får meg til å gruble på fettet.


Ikke nok med at jeg tar armhevinger for å bli kvitt fleskepattene til t-skjortehelvete som venter meg i Skoringen når ferien er over. Jeg forsøker å spise sunnere. Men det er ikke så lett. Gårsdagens grøntinnkjøp på ICA ved Lundsbroa (som jeg herved kårer til å ha byens verste grøntdisk) var ikke bare en dyr handel, men når jeg hakker i salaten er den grønn og vassen inni. Og sånn er det bestandig når jeg kjøper grønnsaker. Noe er råttent inni. Og jeg får meg ikke til å klage på frukt og grønt. Likevel som den sytepaven jeg er sutrer jeg over det hele inni denne bloggen, min private lille klagesone.


Men. Jeg fikk nå likevel laget meg en bolle halvfrisk vassen salat som jeg på andre dagen dytter inn i nepas egen næringsinngang. Planen er å ta seg noe salat noen ganger om dagen for å få fart på forbrenningen. Til nå har jeg kun inntatt ett til to måltider pr. dag. Det er på ingen måte den riktige måten å spise på. Forbrenningen blir bare treig og puppene mer fleskete. Og nå som jeg nærmer meg tretti... WÆÆÆÆ!! TRETTI!! WÆÆÆÆ!!

Og der. Som en langdistanseløper på sin livs løpetur, kom jeg meg i mål, og kan nyte 3 uker med frihet, sol, sommer og alkohol. Fra og med for 1 time siden er jeg på ferie. På ferie. Jeg er på ferie. Det er et ord som smaker godt. Vel blåst, Ronny!


Jeg kan selvsagt ikke slappe av for meget. Jeg har startet en intensiv trening av brystmusklaturen. Skobutikken jeg har ferie fra har plutselig funnet det for godt å plassere t-skjorter i macthende farver (Oransj) på kroppene til oss annsatte. Jeg kler ikke et slikt plagg og må derfor bygge opp mine litt for kjøttfulle patter. Stramme og fine er målet. Jeg har alt tatt armhevinger i en uke og ser med litt godvilje at det hjelper. 3 uker med denne type trening skal være det som må til ifølge Rune. Det er ikke ofte jeg tar Runes ord for god fisk. Men på dette feltet vet jeg at jeg kan stole på ham.


Apropos Rune. Kjempen har kjøpt hus sammen med sin fremtidige. Og Roy og meg selv er i morgen hyret inn til veggmaling av husets fasade. Som lønn for strevet får vi kost i form av pils og reker. Losji har vi fra før av. Nå lurer jeg på hva jeg skal bruke som malertøy.

Jeg tror på at dette blir en fin sommer. Det er en slik tro jeg vil leve i nå, rett før mine tre uker med ferie.


3 uker ferie, mann! Du snakker. En ferie som skal gjøre godt. Jeg gleder meg til å leve livet. Jeg vet ikke helt hva jeg skal bruke ferien til. Jeg vet at midt inni ferien kommer Quartfestivalen. Siden programmet i år er så ræva på Quart må nok bare inrømme for meg selv at hovedfokus blir øl og sol. Håper jo på sol. Jeg tror også dette blir innholdet i uken før og etter Quart. Øl og sol. Men jeg behøver ikke mer. Øl og sol lyder som fin sang i mine ører. Kanskje litt vin og noen piker så lyder sangen virkelig bra. Oi. Nå gleder jeg meg til ferie. Hei, livet! Her kommer jeg.

Det er mange år siden jeg behøvde å kjøpe billett til Quartfestivalen. Men i år derimot... Plutselig var det nesten tomt på billetter og jeg måtte bruke 1500 kroner på en slik sak som sørger for at jeg kan ferdes på Odderøya. Og det viser seg at det som skjer der ute, på Odden er helt uinteressant. Ingen band som vekker interessen. Så klart, når jeg først er der ute, så får jeg med meg Foo Fighters og Mars Volta. Men bortsett fra det, er det egentlig bare band der som jeg helst ikke vil se. Helst unngå. Som å komme på voerspiel hvor det bare spilles McMusicplater. 1500 kroner er en stor sum for meg. Jeg har slettes ikke råd og jeg sleit økonomisk på grunn av billettkjøpet. Jeg ser på programmet og lurer på hvor de bandene jeg har lyst til å se ble av. De bandene jeg har hørt om at skal komme. Dem jeg kjøpte billett for og se. Jo, klubb. De spiller på byens mange forskjellige utesteder. Langt på natt. Steder som tar bortimot hundrelappen i inngangspenger.


Klart jeg skal tilbringe uka i sola mens jeg nyter sur øl fra plastglass. Det blir en sosial og fin uke, i fyllas tegn. Bare synd man må bruke så mye penger for å bruke så mye penger... om dere skjønner hva jeg mener.

Roy serverte meg denne via sin blogg. Av ren kjærlighet og offervilje skrev jeg mine svar på spørsmålene under her:


1) Hvor mange bøker eier du?
Øverste hylle på den lille bokhyllen min er viet til "bok"(Bok med stive permer og ingen illustrasjoner). Den hyllen er heldigvis full. Resten av hyllen er fylt med tegneserier. Jeg eier nok flere filmatiseringer av gode bøker enn gode bøker.

2) Hvilken bok var den siste du kjøpte?
Vet ikke om jeg noen sinne har brukt penger på bok til meg selv. Jo, Ole Brummbøkene kjøpte jeg for mange herrens år siden. Ja, til meg selv. Og for tre år siden spanderte jeg ei bok på kusina mi da hun ble konfirmant. Lars Saaby Christensens Beatles. Kun fordi den gav meg så mye da jeg var 15.

3) Hvilken bok var den siste du leste?
En dansk oversettelse av ei Charles Bukowski-novellesamling. Boken heter "Stiverter" på dansk. Nå har jeg lånt den bort til Erlend, så det er ingen muligheter for å slå opp på en av bokens første blad og se hva originaltittelen er.

4) Nevn fem bøker som betyr mye for deg, og som du har lest mer enn tre ganger.
Det nærmeste jeg kommer til å ha lest en bok mer enn en gang er når jeg lirker frem Ole Brumm i godt lag og leser høyt fra mine favorittkapitell. Til gjenngjelt har jeg lest: Kapittel 6. "Hvor Ole Brumm finner på en ny lek, og Tussi blir med" sikkert tjue ganger. Høyt.

5) Oppfordre fem personer til å fylle ut denne i sin blogg.
Nå er jeg nysgjerrig på hva Anne og Tara skriver som svar på disse spørsmål.


Ikke den største lesehesten i manns minne der altså. Trøst dere med at jeg vier mye av mitt intellekt til film og musikk.

For de av dere som ble forhindret i fra å oppleve Figur Flints konsert på Six Pence 13. mai: Klikk dere sporenstreks inn på craptv.net og ta del i den litt merkverdige opplevelsen det er å se en rødsprengt og svett mann rope høyt i mikrofon til krampa tar ham.

Bla opp på side 23 i Fædrelandsvennens andre del. Et flere år gammelt arkivbilde av en lubben og nyvåknet Ronny og en tekst jeg har forfattet selv. Jeg har skrevet om fem plater jeg setter pris på:


Lee Hazlewood
Cowboy In Sweden (1970)
Et eller annet sted på veien har jeg utviklet en forkjærlighet for dype mannsrøster. Bare på denne listen har jeg hele fire. Lee Hazlewood dro til Sverige og lagde plate og en liten TV-film med musikken på. Resultatet er et par håndfuller vakker visesang. Når noen spør meg om jeg liker country, så kan jeg ikke nekte for det. Lee Hazlewood, Johnny Cash og Townes Van Zandt er blant flere som har gjort meg til en av dem som liker country.

Serge Gainsbourg
Histoire De Melody Nelson (1971)
Musikken på denne plata ble lagd for over tretti år siden, men har holdbarhetsdato som overgår alt på denne jordkloden. Drivende, seige beats som roper etter å bli samplet av klønete DJ'er. Sexy, dyp, hviskende fransk mannestemme fra Serges side. Hans pene kone gnåler innimellom, på sin umiskjennlige måte. Eneste minus på en slik kruttønne av ei plate er at den er så alt for mange minutter for kort.

Tom Waits
Rain Dogs (1985)
Slipp Tom Waits inn i din sjel og du har fått deg en venn for livet. Mannen med den rustne stemmen er ute av stand til å gi ut en dårlig eller middelmådig plate. Hvordan du enn snur og vender på det, vil ei skive fra hans hånd være et sikkert valg. Han synger som ei ræv, men gud så vakkert ræv lyder i hans munn.

Tindersticks
Tindersticks II (1995)
Vidunderlig dystert, sørgelig vakkert og så herlig melodiøst. Vokalist Stuart Staples synger dypt og følsomt på kanten av gråt. Her finner du den vakre balladen Travelling Light, og den triste Tiny Tears, samt et hopetall andre tidløse sjelegranskere.

Bonnie "Prince" Billy
Ease Down the Road (2001)
Da Will Oldham (Bonnie "Prince" Billy) plystret på låta Mrs. William åpnet han en ny verden for meg. Poetisk. Nydelig. Skeivt og skranglete. På nytt blir jeg tvunget til å sette en av hans skiver fremfor andre. Men det var med denne det skjedde for meg. Det var her jeg startet på nytt.
Stafettpinnen leverer jeg fra meg til min gode venn og trommeslager, Erlend Sørensen.

Hipp hipp!!


Jeg burde skaffe meg et område her på bloggen hvor jeg kan legge inn hva jeg har av ting akkuratt nå. Slik som de fleste blogger med respekt for seg selv har. Du vet, bok på nattbordet, i CDspilleren og i DVDspilleren. Alle har det! På den måten kan dere følge med på mine seineste kulturelle innkjøp og ta del i hvilken smart fyr jeg er. Eksempel:


Bok på nattbordet: Jeg har en novellesamling oversatt til dansk med Charles Bukowski (Stiverter heter den. Jeg gjetter meg til at det er dansk for sterk drikke). Jeg er for lengst ferdig med boka. Jeg har bare ikke ryddet den bort ennå.


I CDspilleren: Magnolia Electric Co - What Comes After The Blues.


I DVDspilleren: Jeg har fått en hel del DVDfilmer i posten i det siste. Mange av dem dyttes inn i DVDspilleren i ny og ne for at jeg skal ta del i ekstrastoffet som ligger på dem: One Flew Over The Cuckoo's Nest, Bottle Rocket, The Big Red One: The Reconstructed Version, Fishing With John, Down By Law, Torsk På Tallinn, NileCity 105,6.

La meg få sitere dagens Fedrelandsvennen:


"- Det var Figur Flint som bad oss komme og spille, sier Breen. Han påstår at flintbandets vokalist Ronny Haugeland (skoselger og tegneserietegner) har så lite peiling på teknikk at han trengte et oppvarmingsband som kunne rigge utstyret for seg."

For å se den ganske fine filmen Factotum på vår lokale kino måtte jeg punge ut med 110 kroner. Hundreogti!! Hundre og ti kroner! Hva gir du meg? Det var riktignok den lille luksussalen hvor setene er laget av skinn og benplassen er stor. Det var riktignok ingen reklame før filmen. Men kom igjen. Hundre og ti norske kroner!! Hadde nå enda Bent Hamer sittet ved siden av meg og kommentert filmen underveis. Ingen film bør gjøre et så stort innhugg i lommeboka til en stakkar. Om noen måneder kan jeg kjøpe meg denne filmen på DVD for 80 kroner. Da eier jeg den.


Synd og skam at dette skjer uten at myndighetene griper inn. Hvor vil det ende? I fordervelse, gjetter jeg.

Like sikkert som at russen i deres blå, røde eller sorte kjeledresser blir å se i gågata i disse tider, er det at gatemusikanten dukker opp. De fleste er et trist syn for øyet. Jeg syns særlig det er ille å passere sørgmodige saxofonister som tuter på "Love Hurts" mens kompet i bakrunnen spiller på kassett fra en lite gettoblaster.


Men en gjeng som opptrer i vårværet om dagen syns jeg er fin. De vugger i knær, mens de spiller trompet, trekkspill og tamburin med et smil om munnen. Det smitter over på en svak sjel som meg. Jeg tar meg i å digge. Jeg smiler til og med tilbake. Hadde jeg hatt, tenker jeg, skulle jeg kastet noen kronestykker ned i esken deres. Det finnes noen gode elementer i alle vonde ting, tenker jeg, og blir blidere. Kanskje jeg en dag blir begeistret over et lite gjøremål gjort av russen. Russen regjerer nemlig fremdeles på andreplass over landets mest usympatiske grupperinger. Øverst på lista står Høyrefolk. Kan hende. En vakker dag.


All we are saying! Is give peace a chance!