Hvilke plater vil du anbefale fra året som har gått, spør du meg kanskje. Ja, meget gjerne spør du akkuratt meg om det. Fordi jeg er mannen med tidenes beste musikksmak. Også ramser jeg opp disse:

Bumblebeez 81 - The Printz
Marianne Faithfull - Before The Poison
Autohorse - Shoot The Phone
Electrelane - Power Out


Filmer i 2004 da? Spør du. Jeg tar meg en noe lengere tenkepause. Jeg kan ikke huske å ha besøkt kinoen en eneste gang i 2004. Så kommer det:

Kill Bill (Den husker jeg nå at jeg så del 2 av på kino)
(Så kommer jeg på at jeg så:) Supersize Me (På kino, også)
Så kommer jeg på flere filmer jeg tror er bra, men som jeg ikke har sett: Fahrenheit 9/11 og The Incredibles blant annet.
For en ræva filmliste. Jeg kommer inn her og visker den bort og setter opp ny liste når jeg kommer på en bedre liste. Fuck. Tips meg gjerne på kommentarfeltet.

Når alt kommer til stykket har jeg lånt mest film av Roy og kjøpt meg filmer selv fra Play.com. Filmer som har hatt noen år på baken.

I går trakk jeg på meg spanderbuksene. Figur Flint hadde et bitte lite julebord på Charlies isteden for å øve. Jeg kjøpte en håndfull runder med øl, og vi koste oss og var nok en gang enige om at Figur Flint virkelig tok kaka og førstepremiepotten på fredagen som var.
Noe redusert troppet jeg opp på jobben igjen i dag og forsøkte å selge sko etter beste evne. Skoselgeryrket er nok ikke like mye meg som Rock,n Roll-livet kjener jeg på meg.


Om noen timer tar jeg med meg et knippe plagg og litt gaver og benytter meg av NSBs tilbud om å snegle seg frem til bestemmelsespunktet. Nærmere bestemt Halden. Der Pappa har sitt sete. Noen dager med jul der oppe følges så opp med turen tilbake på søndag. Inntil da: Ha noen fine dager.

En gjeng frisynte, venstreradikale ungdom arrangerte i går et rusfritt arrangement (slik at enhver tenåring kunne entre lokalet). Publikum var likeldes palestinavennelige, buttonsbærende kids. På plakaten sto vegetarpizza og fire band. Moccamasters, Koko Band, Novac og selvsagt, Figur Flint. Figur Flint. Bandet med en ironisk distanse til det å opptre. Rock'n rollåter, eller snarere det blir til rock'n roll når Figur fremfører repertoaret sitt.

Flere bilder fra den legendariske kvelden her, her og her. (Foto: Thera)

Til tross for mitt helt fantastisk dårlige humør i forkant av konserten og en ytterst deprimert rytmegitarist leverer vi noe som, jeg ble fortalt etterpå, sent vil gå i glemmepermen. Tilbakemeldingene etter konserten var så fantastisk bra at jeg kommer til å gå med hevet hode og svevende gange i noen uker. Jeg er det du på godt norsk kan kalle kry. Kry.

"THE MANY FACES OF RONNY HAUGELAND" eller "SE PÅ MEG! SE PÅ MEG!"

Jeg kommer hjem. Med meg i posen har jeg en Pizza Originale samt en rystende og hjerteskjærende fortelling. Det handler om hun lille jenta med ansiktet fullt av kviser, svikt i knærne, øyelokker tunge som bly og en stemme som hører til en narkoman. Narkoman altså. Ikke til å ta feil av. Nå er det ikke uvanlig å se narkomane på Rimi. Rimi ligger tross alt ved torvet, de narkomanes "hang out". Det som gjør dette til en så smertefull og trist beretning er at den unge piken var høygravid. Gråten presset seg bokstavlig opp og jeg måtte svelge den i meg. Hennes makker, som også soste omkring i samme tilstand, med fjeset fult av piercinger og stygge tatoveringer så ikke ut som den klokeste karen her til lands.


Med sammenbitte tenner gikk jeg i hurtig gange hjem, og fant ut at kun det å skrive dette var min måte og få bukt med de indre demoner som rev og slet i meg. Man får lyst til å riste de narkomane og skrike: "Skjerp dere for helvete! Om dere er så uheldige å ikke få ungen dødfødt, så missunner jeg ikke den mongoloide ungens oppvekst med dere som foresatte!!" Jeg ropte ikke det. Bare inni meg.


Det finnes menneskeskjebner av verste slag rundt hvert et hjørne, og jeg føler meg hjelpesløs.

Ungdom i andre land. Syns de det er like stas å bruke bokstaven Z i sitt skriftspråk som våre ungdom?

Jeg skulle til å fortelle dere noe, men så trur dere fader meg ikke Rune, sa det før meg. Vel talt, bastard.

Gjør meg den tjeneste å lese Charles Bukowskis Postkontoret.

Her bor jeg:

Jeg klør under armene. På søndag barberte jeg meg under venstre armen for vi lagde en reklamefilmparodi på Gillette med Sabla Bra Reklamegjengen. Igjen ofret jeg meg. På mandag fortalte de meg på jobb at jeg måtte ta den andre armhulen også, ellers kom det til å vakse mye stivt hår ut av venstre og fremdeles være det myke fluffy som er under høyre. Så jeg tok den armhulen også i går. Nå klør jeg under begge. Det stikker og klør.

Juleverkstedet har startet hos familien Haugeland. Når jeg sier familien så er det egentlig bare for å være litt vittig. Familien Haugeland er i dette tilfellet kun meg.


Et tjuetalls akvareller med jule(aktig)motiv skal lages og forhåpentligvis selges for en god slant, slik at jeg på den måten får råd til julemiddag og krykker til lille Timmy.

"Du er jo passe dum da, Ronny, som drar på byen hver helg og bruker masse penger på øl når du sliter slik økonomisk". Om det er så avgjørende for min økonomiske fadese at jeg spinker og sparer ved å la helgene gå uten en, to eller tre enkle fyllekuler så hold opp med å be meg bli med på byen!!


Nå skal det også sies: Jeg er ikke vrien å be.

Dette kan du kjøpe til dine fettere og kusiner til jul. De vil nok bli npkså glade. Bakerst i denne fine boken, som oppsumerer Jasons tid før han for alvor lot fuglemannen bli sin løpebane, finner du bidrag fra andre kjente og kjære tegnere. En av dem er kjente og kjære Ronny Haugeland. Downs Duck møter Mikke Død og dør. Spring og handl!


Jeg rappa bildet av boka fra siden din jeg, Roy. Går det greit?

Jeg er lat og dum. Men min dårskap kan også frembringe geniale idèer. La meg berette.


Før ryddet jeg oftere. Nå har jeg ikke ork til det lenger. Oppvasken blir stående i veldig lang tid før jeg finner overskudd til å ta den for lengst nødvendige oppvasken. I dag var jeg lur. En ferdig pizza i ovnen. Ingen rene tallerkner. Jeg pakket simpelthen inn tallerkenen i aliminiumsfolie. Dette var så lurt kom jeg på at jeg i fremtiden vil komme til å pakke inn tallerkenene før jeg skitner dem til også.


I kveld skal jeg ta oppvasken og starte et nytt og bedre livet.

Neida. Det gikk greit. Fikk ikke blackout. Lever i beste velgående i dag. Bare litt sulten og tørst er alt.

Som sagt, Erlend, en bra fyr på de fleste måter. Nå sitter han å venter hjemme hos seg selv på meg med sprit. Jeg skal bare skrive dette så går jeg. Oppdatering i morgen, om jeg klarer å trekke kroppen ut av senga (eller kommer meg hjem i live).


Usj. Det er noe veldig trist og forferdelig harry over det å vite at man drar ut for å drikke seg så forbaska tullerusk og full. Dere skal få lov til å snakke stygt og bekymret om meg bak min rygg.

Erlend er på alle måter en bra fyr. Han spiller trommer i bandet mitt og er ikke gnien på alkohol. Men han har gjort den feilen at han har holdt kontakten med vennene sine fra barne-og-ungdomsskolen. Dette er typer som setter pris på en god fest, som jo er sympatisk nok. Men de holder fester som kids på under tjue syns er morsome. Jeg hadde lovt Erlend å bli med ham på voerspiel på lørdag. Jeg drakk sprit og sang på karaokeanlegget deres. En jente rapte manneraper hele tiden. Jeg husker fint lite fra byturen etterpå. På søndag var jeg veldig fyllesjuk til langt på natt.


Det slår meg, jeg har ikke kropp til å oppleve slike fester særlig ofte. Det ville gjort meg til en halv mann over tid. Men jeg er nokså sikker på at Erlends barndomskamerater har slike fester hver helg. Jeg grøsser ved tanken.

Plakaten jeg brukte tid og krefter på var til ingen nytte. Artistene pyset en etter en ut av konsertkvelden av ulike årsaker. Kristiansand. Bygda med det lille hjertet. Ha ha ha ha!!

Denne lå og ventet på meg i postkassa mi i da jeg kom hjem fra jobb. En gledens dag i sannhet.

Jeg lagde forresten noe som kan henges opp på vegger og som informerer om noe som skal skje i nær fremtid. Plakat tror jeg det kalles.