Jeg kommer hjem. Med meg i posen har jeg en Pizza Originale samt en rystende og hjerteskjærende fortelling. Det handler om hun lille jenta med ansiktet fullt av kviser, svikt i knærne, øyelokker tunge som bly og en stemme som hører til en narkoman. Narkoman altså. Ikke til å ta feil av. Nå er det ikke uvanlig å se narkomane på Rimi. Rimi ligger tross alt ved torvet, de narkomanes "hang out". Det som gjør dette til en så smertefull og trist beretning er at den unge piken var høygravid. Gråten presset seg bokstavlig opp og jeg måtte svelge den i meg. Hennes makker, som også soste omkring i samme tilstand, med fjeset fult av piercinger og stygge tatoveringer så ikke ut som den klokeste karen her til lands.
Med sammenbitte tenner gikk jeg i hurtig gange hjem, og fant ut at kun det å skrive dette var min måte og få bukt med de indre demoner som rev og slet i meg. Man får lyst til å riste de narkomane og skrike: "Skjerp dere for helvete! Om dere er så uheldige å ikke få ungen dødfødt, så missunner jeg ikke den mongoloide ungens oppvekst med dere som foresatte!!" Jeg ropte ikke det. Bare inni meg.
Det finnes menneskeskjebner av verste slag rundt hvert et hjørne, og jeg føler meg hjelpesløs.
