Jeg sjekker min mobiltelefon noen ganger i løpet av en arbeidsdag. En arbeidsdag i mitt liv nå om dagen betyr, å tilbringe åtte timer med sko på alle kanter. Det er som et illebefinnende. Det går over. Men, i løpet av disse åtte timene er det noen minuter til overs hvor jeg får sjekket mobiltelefonen min. Blant annet. Det er som oftest en melding eller et ubesvart anrop som venter på meg når jeg finner veien til telefonen. Ofte har det selvsagt ikke kommet melding i det hele tatt. Det er de gangene jeg føler skobutikken som et fengsel, uten sjanse til kontakt med omverden.


I dag ventet det meg en melding på mobiltelefonen: "Din faktura kom i retur pga feil adresse. Send rett adresse til ks@sense.com eller ring kundeservice på tlf 08008, for å unngå sperring. Mvh. Sense"


Jeg blir fra meg. Jeg har ikke fått regning fra Sense. Jeg har bodd på samme adresse i... umh... 4 år, kanskje. Jeg ringer 08008. De skal sende meg regningen på nytt. Jeg lar hjernen jobbe for meg (Det er ikke daglig kost for det vesle utstyret i toppetasjen). Det slår meg at jeg ikke har mottatt post på minst 3 uker. Jeg må ringe posten. Jeg ringer 810 00 710. Jeg står ikke registrert på noe annet enn at jeg fremdeles mottar post på den adressen jeg alltid har hatt. Jeg får beskjed om å ringe budavdelingen og så snakke med postbudet som har min rute, hvorpå jeg skal fortelle ham at jeg fremdeles vil ha posten min. Det er det jeg må gjøre før halv ti i dag. Men i dag begynner jeg ikke på jobb før klokka 12, så jeg prioriterte søvn. Jeg ringer i morgen.

"Vel. Håper det går bedre med tegneseriene dine. Hadet bra!"


Bedre med tegneseriene mine? Jeg hadde ikke sagt at det gikk dårlig med tegneseriene mine til denne personen som traff meg i min rolle som skoselger. Men kanskje, kan hende, fordi personen ikke hadde sett tegneseriene mine i noen av de publikasjoner han leser og at jeg jobbet i skobutikk gikk han ut i fra at det ikke gikk så bra med tegneseriene mine. Som om jeg vileløst går fra forlag til forlag med en bunke dårlige tegneseriefigurer som jeg vil få på trykk. Det irriterer meg når folk ikke skjønner seg på visse ting. Jeg vil ikke ha tegneseriene mine på trykk i Norsk Ukeblad. Få det inn i den tjukke knollen din. Billy trykker aldri Downs Duck, og jeg er fornøyd med at det er sånn.


Jeg har det bra som jeg har det.

Dette skjedde på fredag:

Sabla Bra Reklame gikk av stabelen for 8'ende året på rad og rekke. Dette var mitt fjerde år som konfransier. Årets tema var Lateshow alla Letterman. Snedig hva? På bildet spiser jeg et knusktørt horn mens juryforman Erik Heisholt leser opp juryens begrunnelse for gullvinneren i Reklamefilm Christian Nordland fra Recommended.


Fædrelandsvennen skriver dette om begivenheten.


Til tross for at vi i styret til tider elsker å lage dette arrangementet (ikke minst parodifilmene)har vi ikke energi til enda et år. Så vi takker for oss og får håpe for bransjen og byens del at noen andre tar tak i dette. Det vil være synd å slutte nå mens standarden for lokal reklame er så høy. Så jeg håper jeg neste år kan sitte som tilskuer i salen og oppleve denne festen.

Jeg ligger å klør meg på leggene her en aften. Det var vel nærmest natt å regne. Så merker jeg at utsiden av begge leggene mine er glattere enn innsiden. På innsidene er det hår, og på utsidene er det nesten helt glatt.


Jeg tenker lenge mens jeg gransker leggene i lyset av leselampa. Kjenner. Det er merkelig glatte utsider. Har jeg gjort det sjøl? Kanskje i fylla. Eller... Nachspielet jeg hadde, med påfølgende overnattingsgjester... Sloknet jeg først og de andre luringene barberte leggene mine. Begge. Bare på utsidene. Det er dårlig gjort.


Eller... Har jeg bare naturlig ujevnt fordelt hårvekst?

Før var kviser krydder for fjeset mitt. Slik er det ikke lenger i like stor grad. Og det takker jeg Satan på loftet for. Men kvisene har flyttet seg til å bli byller og veskende krater på rygg, skuldre og noen ganger brystkasse. Takk, Faen.

Brunt utflod fra mannevagina.


Slappe av i anus og slippe ut litt brunt stoff.


Rævsugle.


Møkkåpning.

Blå Tåget: Nya vantarna


Tappa inte nya vantarna
det blåser, det blåser så kallt
Gör inte av med alla slantarna
det är så dyrt att leva

Tappa inte alla tänderna
när det blåser, det blåser så kallt
Darra inte så med händerna
det är så hårt att leva

Livet rinner mellan fingrarna
ta vantarna på, det går så fort
Dom samvetslösa livsförskingrarna
står och ruskar i sin port

Och vad du gör, tappa inte nu besinningen
när det blåser kallt
Ta bort pistolen från tinningen
det är så dyrt att leva

Turte. Jeg turte ikke.


Jeg skulle fise men turte ikke gjøre det med buksa på fordi jeg visste den var saftig. Så jeg satt meg på do og fjertet. Det var lurt.


Lurt.

For tiden er jeg særdeles begeistret for Kims Snack Chips. Men jeg syns posene denne chipsen blir solgt via er veldig små. Særlig når man tenker på andre chipsslag som får boltre seg i enorme poser. Så nå kjøper jeg to og to av disse Snack Chips. Og det slår meg. Kanskje Kims har en mening med de små posene. Det er kanskje skadelig med for store mengder av typen, og at den lille posen er den tilmålte dosen som et menneske kan tåle. Plutselig føler jeg meg ikke så bra.

Jeg fortsetter å gjøre dumme ting mens jeg er påvirket av alkoholen. Men siden Pappaen min har blitt en fast leser av bloggen min velger jeg å ikke fortelle om det. Og slik vil det bli her fremover. Jeg forteller fra nå av bare saker og ting som tåler dagens lys sett med mine foreldres øyne.

Vi penetrerer det nye året med en splitter ny nettTVkanal med base på det blide sørland. Jeg gir dere linken: CrapTV. Dere så den her først.

Hei, Totusenogfem. Fint du kom.

Hvilke plater vil du anbefale fra året som har gått, spør du meg kanskje. Ja, meget gjerne spør du akkuratt meg om det. Fordi jeg er mannen med tidenes beste musikksmak. Også ramser jeg opp disse:

Bumblebeez 81 - The Printz
Marianne Faithfull - Before The Poison
Autohorse - Shoot The Phone
Electrelane - Power Out


Filmer i 2004 da? Spør du. Jeg tar meg en noe lengere tenkepause. Jeg kan ikke huske å ha besøkt kinoen en eneste gang i 2004. Så kommer det:

Kill Bill (Den husker jeg nå at jeg så del 2 av på kino)
(Så kommer jeg på at jeg så:) Supersize Me (På kino, også)
Så kommer jeg på flere filmer jeg tror er bra, men som jeg ikke har sett: Fahrenheit 9/11 og The Incredibles blant annet.
For en ræva filmliste. Jeg kommer inn her og visker den bort og setter opp ny liste når jeg kommer på en bedre liste. Fuck. Tips meg gjerne på kommentarfeltet.

Når alt kommer til stykket har jeg lånt mest film av Roy og kjøpt meg filmer selv fra Play.com. Filmer som har hatt noen år på baken.

I går trakk jeg på meg spanderbuksene. Figur Flint hadde et bitte lite julebord på Charlies isteden for å øve. Jeg kjøpte en håndfull runder med øl, og vi koste oss og var nok en gang enige om at Figur Flint virkelig tok kaka og førstepremiepotten på fredagen som var.
Noe redusert troppet jeg opp på jobben igjen i dag og forsøkte å selge sko etter beste evne. Skoselgeryrket er nok ikke like mye meg som Rock,n Roll-livet kjener jeg på meg.


Om noen timer tar jeg med meg et knippe plagg og litt gaver og benytter meg av NSBs tilbud om å snegle seg frem til bestemmelsespunktet. Nærmere bestemt Halden. Der Pappa har sitt sete. Noen dager med jul der oppe følges så opp med turen tilbake på søndag. Inntil da: Ha noen fine dager.

En gjeng frisynte, venstreradikale ungdom arrangerte i går et rusfritt arrangement (slik at enhver tenåring kunne entre lokalet). Publikum var likeldes palestinavennelige, buttonsbærende kids. På plakaten sto vegetarpizza og fire band. Moccamasters, Koko Band, Novac og selvsagt, Figur Flint. Figur Flint. Bandet med en ironisk distanse til det å opptre. Rock'n rollåter, eller snarere det blir til rock'n roll når Figur fremfører repertoaret sitt.

Flere bilder fra den legendariske kvelden her, her og her. (Foto: Thera)

Til tross for mitt helt fantastisk dårlige humør i forkant av konserten og en ytterst deprimert rytmegitarist leverer vi noe som, jeg ble fortalt etterpå, sent vil gå i glemmepermen. Tilbakemeldingene etter konserten var så fantastisk bra at jeg kommer til å gå med hevet hode og svevende gange i noen uker. Jeg er det du på godt norsk kan kalle kry. Kry.

"THE MANY FACES OF RONNY HAUGELAND" eller "SE PÅ MEG! SE PÅ MEG!"

Jeg kommer hjem. Med meg i posen har jeg en Pizza Originale samt en rystende og hjerteskjærende fortelling. Det handler om hun lille jenta med ansiktet fullt av kviser, svikt i knærne, øyelokker tunge som bly og en stemme som hører til en narkoman. Narkoman altså. Ikke til å ta feil av. Nå er det ikke uvanlig å se narkomane på Rimi. Rimi ligger tross alt ved torvet, de narkomanes "hang out". Det som gjør dette til en så smertefull og trist beretning er at den unge piken var høygravid. Gråten presset seg bokstavlig opp og jeg måtte svelge den i meg. Hennes makker, som også soste omkring i samme tilstand, med fjeset fult av piercinger og stygge tatoveringer så ikke ut som den klokeste karen her til lands.


Med sammenbitte tenner gikk jeg i hurtig gange hjem, og fant ut at kun det å skrive dette var min måte og få bukt med de indre demoner som rev og slet i meg. Man får lyst til å riste de narkomane og skrike: "Skjerp dere for helvete! Om dere er så uheldige å ikke få ungen dødfødt, så missunner jeg ikke den mongoloide ungens oppvekst med dere som foresatte!!" Jeg ropte ikke det. Bare inni meg.


Det finnes menneskeskjebner av verste slag rundt hvert et hjørne, og jeg føler meg hjelpesløs.

Ungdom i andre land. Syns de det er like stas å bruke bokstaven Z i sitt skriftspråk som våre ungdom?

Jeg skulle til å fortelle dere noe, men så trur dere fader meg ikke Rune, sa det før meg. Vel talt, bastard.

Gjør meg den tjeneste å lese Charles Bukowskis Postkontoret.