Det har handlet mye om mitt fysiske ve og vel i det siste. Snarere fraværet av mitt fysiske ve og vel. Ytre kaos til tross så har jeg en hjerne. Den er helt aleine og tenker mange tanker. Noen ganger så det føles som for mye. Andre ganger klarer jeg skru den nesten av. Litt om hjernen min.
Jeg er ikke særlig smart. Og det trenger jeg heller ikke være. Det som forferder meg er at til å være så lite smart skjønner jeg ganske mye. Kanskje mer, noen ganger, enn folk som regnes for å være smarte og som kanskje til og med styrer et land. Du trenger ikke være Bono eller Bob Geldof for å skjønne at verden ikke er tuftet på rettferdighet. At U-landsgjelden helst bør slettes trenger ikke å bli meg fortalt av popikoner. En liten tankerekke skal til og ting står klinkende klart for meg. Verden er brutal og det dumme mennesket er i så kraftig flertall at den ikke står til å redde. Noe jeg leste lærte meg at, om Norge aleine skulle holde helt opp med å forurense så vil det kun utgjøre 0,15 prosent av verdens forurensing. Og dette bruker jeg bare som eksempel på dummheten som regjerer i vår verden. Norge vil nok ikke være først ute med miljøfremmende løsninger. Til det er det for mange dumminger.
På grunn av min lille forstand holder jeg meg for god til å holde tordentaler om det jeg føler er urett. Det skal kun en litt munnrapp person til for å trenge meg opp i et hjørne og legge mine argument i grus. Av denne enkle grunn har jeg aldri valgt å gå noen vei politisk. Jeg er blodrød og venstrevridd. Mest fordi jeg syns alle dustene har havnet ganske langt over på høyresiden og at om jeg holder meg lengst unna det de jeg syns er dust så kan det i det minste ikke gå så galt.
Jeg har satt meg enkle mål for livet. Og det er kanskje også derfor jeg ikke har hatt store behov for relgiøs eller annen åndelig veiledning. Det finnes mange definisjoner på lykken. For jeg tror ethvert menneske har satt seg som mål og oppnå lykken. Lykken er en form for ekstrem tilfredshet. Mot målet skal livet leves. Og oppnår man denne totale formen for tilfredshet kan man puste lettet ut. Noen ganger tenker jeg på at jeg vil formere meg. Yngle. Skape små menneskekopier av megselv. Men tanken lurer. Vil jeg være tilfreds med å la nye mennesker slippe til i denne verden. Vil jeg være tilfreds med å være den peronen som skal stå til annsvar for at disse barna en dag står på egne ben med nok håndbagasje til å selv finne lykken.
En liten del av egen lykke er å se sine omgivelser lykkelig. Derfor sitter det typt plantet en trang til å spre kreativitet og glede. I mitt tilfelle har jeg drevet en del med ablegøyer av diverse art. Er det grobunn for mine ablegøyer kan det hende at selv etter at mitt liv er over finnes det mennesker som finner mine gamle påfunn nærende.
Og det er ikke kunnskap i mine ablegøyer. Jeg er ikke smart. Og heller ser jeg ikke ting fra en helt unik synsvinkel. Lekevel. Vil mine hodeløse handlinger virkelig spille en rolle? Kan jeg slette U-landsgjelda?
