I dag kom det en hyggelig journalist og fotograf på døren og ba om livshistorien min. Den gav jeg dem villig vekk og den kommer visst på trykk i Fædrelandsvennen til lørdag. Stas. Endelig trykker mine egne medsørlendinger meg til puppen sin. Jeg skal sutte den tom. Så skal jeg flytte til hovedstaden og gjøre det samme der! Helt til jeg blir så stor at jeg puffer Øverli overende med et lite pust. Nå nå... jeg må ikke la denne oppmerksomheten gå meg til hodet.
Den samme journalisten ringte meg i forrige uke og spurte meg litt om Sproingprisen jeg vant. I dag kan du lese en artikkel som omhandler den telefonsamtalen i både avisen og på nettutgaven av Fædrelandsvennen(Bildet er fra i forfjor sommer hvor jeg tydligvis hadde en kvise midt i pannen som var i ferd med å gro).