Hipp hipp!!


Jeg burde skaffe meg et område her på bloggen hvor jeg kan legge inn hva jeg har av ting akkuratt nå. Slik som de fleste blogger med respekt for seg selv har. Du vet, bok på nattbordet, i CDspilleren og i DVDspilleren. Alle har det! På den måten kan dere følge med på mine seineste kulturelle innkjøp og ta del i hvilken smart fyr jeg er. Eksempel:


Bok på nattbordet: Jeg har en novellesamling oversatt til dansk med Charles Bukowski (Stiverter heter den. Jeg gjetter meg til at det er dansk for sterk drikke). Jeg er for lengst ferdig med boka. Jeg har bare ikke ryddet den bort ennå.


I CDspilleren: Magnolia Electric Co - What Comes After The Blues.


I DVDspilleren: Jeg har fått en hel del DVDfilmer i posten i det siste. Mange av dem dyttes inn i DVDspilleren i ny og ne for at jeg skal ta del i ekstrastoffet som ligger på dem: One Flew Over The Cuckoo's Nest, Bottle Rocket, The Big Red One: The Reconstructed Version, Fishing With John, Down By Law, Torsk På Tallinn, NileCity 105,6.

La meg få sitere dagens Fedrelandsvennen:


"- Det var Figur Flint som bad oss komme og spille, sier Breen. Han påstår at flintbandets vokalist Ronny Haugeland (skoselger og tegneserietegner) har så lite peiling på teknikk at han trengte et oppvarmingsband som kunne rigge utstyret for seg."

For å se den ganske fine filmen Factotum på vår lokale kino måtte jeg punge ut med 110 kroner. Hundreogti!! Hundre og ti kroner! Hva gir du meg? Det var riktignok den lille luksussalen hvor setene er laget av skinn og benplassen er stor. Det var riktignok ingen reklame før filmen. Men kom igjen. Hundre og ti norske kroner!! Hadde nå enda Bent Hamer sittet ved siden av meg og kommentert filmen underveis. Ingen film bør gjøre et så stort innhugg i lommeboka til en stakkar. Om noen måneder kan jeg kjøpe meg denne filmen på DVD for 80 kroner. Da eier jeg den.


Synd og skam at dette skjer uten at myndighetene griper inn. Hvor vil det ende? I fordervelse, gjetter jeg.

Like sikkert som at russen i deres blå, røde eller sorte kjeledresser blir å se i gågata i disse tider, er det at gatemusikanten dukker opp. De fleste er et trist syn for øyet. Jeg syns særlig det er ille å passere sørgmodige saxofonister som tuter på "Love Hurts" mens kompet i bakrunnen spiller på kassett fra en lite gettoblaster.


Men en gjeng som opptrer i vårværet om dagen syns jeg er fin. De vugger i knær, mens de spiller trompet, trekkspill og tamburin med et smil om munnen. Det smitter over på en svak sjel som meg. Jeg tar meg i å digge. Jeg smiler til og med tilbake. Hadde jeg hatt, tenker jeg, skulle jeg kastet noen kronestykker ned i esken deres. Det finnes noen gode elementer i alle vonde ting, tenker jeg, og blir blidere. Kanskje jeg en dag blir begeistret over et lite gjøremål gjort av russen. Russen regjerer nemlig fremdeles på andreplass over landets mest usympatiske grupperinger. Øverst på lista står Høyrefolk. Kan hende. En vakker dag.


All we are saying! Is give peace a chance!

Du trenger ikke lenger å tilhøre den eksklusive eliten radioeiere i Kristiansandsområdet for å lytte til Radio Ung. Serveren er oppe og går, og du kan lytte via internettet på programleder Erlend Sørensens Split med medprogramleder Ronny Haugeland hver tirsdag klokka nitten til tjue.

Roy er et vanedyr. Og like sikkert som julekvelden på kjerringa skal Roy nyte alkohol på en fredager. I kveld, klokka sju, dytter jeg seks halvlitere med øl i posen min og besøker mannen. Han bor rett nedi høgget her Vi skravler mens vi lytter til musikk. Når kjøleskapet er tomt for øl drar vi til byen.


Roy vet at etter en mengde øl har det ikke lenger mening og fortelle meg noe. Jeg kommer ikke til å huske hva vi har snakket om likevel, sier Roy. Så på byen går vi hvert til vårt. Jeg flørter med jentene og blir fullere. Roy snakker rolig om ting han forstår seg på med noen kompiser. Neste morgen våkner jeg og husker nesten ingenting fra i gårkveld. Men jeg husker voerspielet til Roy og meg, og det er alltid hyggelig.

I USA jobber de med å få en egen lov for å kunne skyte pusekatter som rusler omkring i nabolaget.


I gamledagers Egypt var katten hellig. Det vanket dødsstraff for den som tok en katt av dage. Hvor er gamledagers Egypt når du trenger den?

Skal sannelig hilse og si at dagene flyr, GITT! Jeg skriver visst ikke kjempeofte her.


I går kveld leide jeg film. "Fyra nyanser av brunt". Svensk kølsvart komedie fra Killinggängets hånd. Jeg anbefaler den uten å mukke. Vel, kanskje jeg må se an personen jeg anbefaler den til først. Roy, du kommer til å like den. Erlend, hold deg unna.


Så i dag da. Jeg hadde fri fra jobben, slik jeg har annehver mandag. Jeg forsøker å ta meg til minst mulig fornuftig på disse fridagene. Men jeg måtte ut i vårsolen og sørge for at husholdningen hadde alt den trenger. Jeg leverte "Fyra nyanser av brunt". Så på gammelt skrap på bruktsjappa Shalam. Trampet ei brautende og lubben russejente på hælen som gikk i sikk-sakk forran venninnene sine. "Så dere det!? Så dere!? Han der trøkka meg på hælen!! Han fyren der!", skreik jævelungen til venninnene sine. Jeg snudde meg demonstrativt ikke, og fortsatte på min ferd. På Rimi kjøpte jeg meg dopapir, Dream Yoghurtis, drikkeyoghurt, melk, popkorn og frossenpizza (Frossenpizza er et virkelig dårlig ord. Det får den lille italienske ovnsbakte delikatessen til å høres så simpel ut). Rimi fører ikke neglklipper. Jeg kjøpte negklipper på Hansen & Co til 65 kroner. Den er tysk og av virkelig god kvalitet, sa hun i kassen.


Nå sitter jeg her. Nyklippede negler. Jeg har gjort veldig få ting i dag, kommer jeg på når jeg ser tilbake på dagen. Jeg pliktoppvasket litt glass i stad, etter noen timer på sofaen fremfor TV'en. Nå plikttaster jeg et innlegg i bloggen min, fordi det er så lenge siden sist. I bakgrunnen hører jeg på Cat Powers The Cover Records. Det er ganske enkelt nydelig. Jeg unner meg selv enda litt TV før jeg tar kvelden.


I morgen skal jeg atter på arbeid. Plutselig fikk det å stå i skobutikk en mening for meg. En jobb forhindrer meg i å få alt for mange slike dager.


Og forresten. Jeg har truffet en jente jeg liker kjempegodt.

Hey! Endelig litt fagprat på denne siden! I Påsken har jeg endelig gjort meg ferdig med et oppdrag for Hold Norge Rent. Slik ble altså det:

Håret vokser. Selvsagt. Jeg kommer til et stadie hvor håret ikke ser pent ut. Men så kommer et nytt stadie, hvor det blir greit igjen, uten at jeg har klippet det. At det er litt langt og bustete, men på okey måte. Men så, så blir det for langt. Det er da jeg tar meg selv i å stå på badet med små hårtupper på gulvet og skulderne og en papirsaks som baner seg vei gjennom håret. Etter dette kan jeg gå uten frisørbesøk noen uker til. Men så. Så må jeg til frisøren. Frisøren som kommenterer: "Her har du vært med saksa selv, ser jeg". "Ja jeg har visst det", smeller det fra gubben.


Nå har jeg vært i håret med papirsaksa.

Jeg har egentlig ingenting til overs for påsken. Men jeg tar av meg hatten for høytiden og ønsker den velkommen denne gangen. Det av den enkle grunn at påsken tilbyr meg noen velfortjente fridager. God påske.

I "feelgood"sjangeren, uten dødpunkter, scorer Wes Andersons siste genistrek høyest.


Skal du først bruke penger på dyr kino (I Kristiansand tar de 70,- (mer i helgene) for en film, selv om de har finansiert visningen ved 20 minutters reklame før filmens start), så se "The Life Aquatic With Steve Zissou".


Jeg kjøpte til og med soundtracket i dag. Dæven for en kremfilm.

Jeg sjekker min mobiltelefon noen ganger i løpet av en arbeidsdag. En arbeidsdag i mitt liv nå om dagen betyr, å tilbringe åtte timer med sko på alle kanter. Det er som et illebefinnende. Det går over. Men, i løpet av disse åtte timene er det noen minuter til overs hvor jeg får sjekket mobiltelefonen min. Blant annet. Det er som oftest en melding eller et ubesvart anrop som venter på meg når jeg finner veien til telefonen. Ofte har det selvsagt ikke kommet melding i det hele tatt. Det er de gangene jeg føler skobutikken som et fengsel, uten sjanse til kontakt med omverden.


I dag ventet det meg en melding på mobiltelefonen: "Din faktura kom i retur pga feil adresse. Send rett adresse til ks@sense.com eller ring kundeservice på tlf 08008, for å unngå sperring. Mvh. Sense"


Jeg blir fra meg. Jeg har ikke fått regning fra Sense. Jeg har bodd på samme adresse i... umh... 4 år, kanskje. Jeg ringer 08008. De skal sende meg regningen på nytt. Jeg lar hjernen jobbe for meg (Det er ikke daglig kost for det vesle utstyret i toppetasjen). Det slår meg at jeg ikke har mottatt post på minst 3 uker. Jeg må ringe posten. Jeg ringer 810 00 710. Jeg står ikke registrert på noe annet enn at jeg fremdeles mottar post på den adressen jeg alltid har hatt. Jeg får beskjed om å ringe budavdelingen og så snakke med postbudet som har min rute, hvorpå jeg skal fortelle ham at jeg fremdeles vil ha posten min. Det er det jeg må gjøre før halv ti i dag. Men i dag begynner jeg ikke på jobb før klokka 12, så jeg prioriterte søvn. Jeg ringer i morgen.

"Vel. Håper det går bedre med tegneseriene dine. Hadet bra!"


Bedre med tegneseriene mine? Jeg hadde ikke sagt at det gikk dårlig med tegneseriene mine til denne personen som traff meg i min rolle som skoselger. Men kanskje, kan hende, fordi personen ikke hadde sett tegneseriene mine i noen av de publikasjoner han leser og at jeg jobbet i skobutikk gikk han ut i fra at det ikke gikk så bra med tegneseriene mine. Som om jeg vileløst går fra forlag til forlag med en bunke dårlige tegneseriefigurer som jeg vil få på trykk. Det irriterer meg når folk ikke skjønner seg på visse ting. Jeg vil ikke ha tegneseriene mine på trykk i Norsk Ukeblad. Få det inn i den tjukke knollen din. Billy trykker aldri Downs Duck, og jeg er fornøyd med at det er sånn.


Jeg har det bra som jeg har det.

Dette skjedde på fredag:

Sabla Bra Reklame gikk av stabelen for 8'ende året på rad og rekke. Dette var mitt fjerde år som konfransier. Årets tema var Lateshow alla Letterman. Snedig hva? På bildet spiser jeg et knusktørt horn mens juryforman Erik Heisholt leser opp juryens begrunnelse for gullvinneren i Reklamefilm Christian Nordland fra Recommended.


Fædrelandsvennen skriver dette om begivenheten.


Til tross for at vi i styret til tider elsker å lage dette arrangementet (ikke minst parodifilmene)har vi ikke energi til enda et år. Så vi takker for oss og får håpe for bransjen og byens del at noen andre tar tak i dette. Det vil være synd å slutte nå mens standarden for lokal reklame er så høy. Så jeg håper jeg neste år kan sitte som tilskuer i salen og oppleve denne festen.

Jeg ligger å klør meg på leggene her en aften. Det var vel nærmest natt å regne. Så merker jeg at utsiden av begge leggene mine er glattere enn innsiden. På innsidene er det hår, og på utsidene er det nesten helt glatt.


Jeg tenker lenge mens jeg gransker leggene i lyset av leselampa. Kjenner. Det er merkelig glatte utsider. Har jeg gjort det sjøl? Kanskje i fylla. Eller... Nachspielet jeg hadde, med påfølgende overnattingsgjester... Sloknet jeg først og de andre luringene barberte leggene mine. Begge. Bare på utsidene. Det er dårlig gjort.


Eller... Har jeg bare naturlig ujevnt fordelt hårvekst?

Før var kviser krydder for fjeset mitt. Slik er det ikke lenger i like stor grad. Og det takker jeg Satan på loftet for. Men kvisene har flyttet seg til å bli byller og veskende krater på rygg, skuldre og noen ganger brystkasse. Takk, Faen.

Brunt utflod fra mannevagina.


Slappe av i anus og slippe ut litt brunt stoff.


Rævsugle.


Møkkåpning.

Blå Tåget: Nya vantarna


Tappa inte nya vantarna
det blåser, det blåser så kallt
Gör inte av med alla slantarna
det är så dyrt att leva

Tappa inte alla tänderna
när det blåser, det blåser så kallt
Darra inte så med händerna
det är så hårt att leva

Livet rinner mellan fingrarna
ta vantarna på, det går så fort
Dom samvetslösa livsförskingrarna
står och ruskar i sin port

Och vad du gör, tappa inte nu besinningen
när det blåser kallt
Ta bort pistolen från tinningen
det är så dyrt att leva