Så er jeg hjemme igjen, med et minne for livet i bagasjen.
Will Oldham er en snodig bitteliten og beskjeden figur fra en annen verden. Munnen fylles av noen flere tenner enn hos oss andre og skjegget er dandert på et litt snodigere vis enn hos oss andre. Men fyren lager låter som en gud, og jeg kunne ikke gjøre mye, da han spillte første låt og det gikk opp for meg at det var denne fyren som har gitt meg så mange fine stunder ved platespilleren, enn å felle en tåre. Joda... Jeg grein ikke, men øyet fyltes lett med litt væske fra tårekanalen.
Det var ikke fritt for at vi, ja min venninne Åse Marie og jeg, hadde noen "nær Oldham opplevelser". Det startet med at han lusket usynlig omkring i lokalet mens bandet hans varmet opp uten ham. Det så ikke ut til at mange dro kjensel på fyren. Men der gikk han, frem og tilbake. Etterpå stilte han seg i baren 5 cm bak meg. Åse Marie studerte annsiktet hans til det fulle. I ettertid har jeg tenkt at det var på dette punktet jeg skulle snudd meg brått for å gå på do og dulte borti ham og si: "Oh, sorry Will. I'm looking forward to your consert". Men dette gjorde jeg aldri. Da Will Odham med band var ferdig for kvelden og mange hadde gått fra So What satt vi og lepjet i oss litt mer øl. Det var da jeg var en tur på do at jeg fikk nok en "nær Oldham opplevelse". Jeg hadde vasket hendene og tørket dem på papiret i en av dobåsene, og bak meg hører jeg noen komme trallende inn på toalettet. Jeg snur meg og Will Oldham selv kommer i rask gange mot båsen jeg er i ferd med å forlate, og han nikker, smiler og sier "Hi". Jeg får bare så vidt nikket tilbake før han forsvinner i øyekroken. Og helt til sist, den siste "nær Oldham opplevelsen". Åse Marie får øye på trommeslageren og han henne, de vinker til hverandre og kommer i prat (sånn blir det alltid med Åse Marie). De samtaler en liten kort stund før resten av bandet kommer med instrumentene godt pakket inn i etuiene deres over skulderne. Som en gjeng astronauter på vei til romferjen klapper Åse Marie dem på skulderen alle mann i det de forlater lokalet. Og alle nikker kjekt tilbake. Bare Will Oldham kvekker uforberedt til i det Åse Maries hånd klapper ham karslig på den spinkle skulder hans. Han ser forfjamset omkring seg i det han går to litt raskere steg etter bandet sitt. Og der forsvinner de. De skal videre på ferden. Til Danmark, sa trommisen. Og etter det Sverige.
I morgen er det Quartfestival. Men spørs om noen av konsertene der overgår Oldhams bustete skjegg.
