6.1.03

Jeg ble intervjuet på en bitteliten nærradio for litt siden. Programlederen var en student ved Gimlekollenmediahøgskule eller hva de nå kaller det og det var hans første sending noen sinne. Alt han skulle si var skrevet ned på et ark og ikke et ord som ikke stod der ble ytret. Mannen var ekstremt nervøs. Svettepærlene på overleppene rant ned på hver side av hareskåret og jeg ble derfor tvunget til å fokusere annet steds. Men i pannen som også var fuktig av svette hadde han en utvekst som tvang blikket til... håret var tynnslitt. Hans øyne så ikke bort fra papiret med manuset en eneste gang for å hilse på meg da jeg kom og da han endelig så opp og startet intervjuet skar en skingrende, dirrende og fæl dialekt gjennom rommet og landet midt i fanget mitt, som til da var rukket å bli smittet av hans nervøsitet. Jeg trodde ikke jeg ville bli nervøs. Med fire års erfaring fra en annen nærradio skulle jeg kunne ro det hele selvsikkert i havn, tenkte jeg. Men neida. Munnen var blitt tørr og håndflatene fuktige. Alt pågrunn av den dumme programlederen.


Et av spørsmålene gikk ut på om jeg hadde noen tips til andre som ville bli tegneserietegnere. Jeg svarte at; "For alt i verden må du ikke finne på og bli tegneseriskaper!" En serieskaper som ikke oppnår samme popularitet som Lise Myhre og Frode Øverli er dømt til et liv i fattigdom. Selv har jeg gått uten så mye som ei krone siden før jul (bortsett fra noen lån fra særdeles gode venner). Jeg har klippet meg selv de fire siste gangene håret har blitt for langt (nå ser det ikke ut). Det er sant og si ikke verdt det. Skulle jeg finne et annet område talentet mitt kan brukes på, så ser dere ikke mer til meg som serieskaper.
Alt dette sa jeg ikke i intervjuet (som var før jul). Men det var alt det jeg mente med ordene: "For alt i verden må du ikke finne på og bli tegneseriskaper!" .


Heldigvis ble jeg fortalt i ettertid av andre at jeg ikke hørtes nervøs ut.