Det var duket for filmopplevelse av de sjeldne på den lokale filmklubben her nede i lille Kristiansand.
Sal 6 var fylt til randen av nysgjerrige ungdom med moteriktige skjegg.
Her snakker vi om en av mine beste filmopplevelser noensinne.
Jeg har sett en virkelig sjarmbombe/humørspreder/fest av en film.
Jeg snakker selvfølgelig om Emir Kusturicas "Sort katt, hvit katt".
Filmen handler om...
Hva handler den om? Den handler om et knippe sjarmerende sigøynere. Det finnes ikke en eneste figur i denne filmen som ikke er sjarmerende. Alle! Alle har glimt i øyet.
Den handler om å få ende opp med den en elsker og ikke bare for at noen skal tjene nok penger til å spandere på seg enda en gulltann i den råtne tanngarden deres.
Eller... den handler kanskje ikke om det... Livsglede, kanskje? Jeg vil ihverfall ikke dø nå, etter å ha sett filmen.
Jeg klarer ikke å vidreformidle hva den handler om jeg. Man oppsumerer ikke en slik film bare ved hjelp av noen få ord fra en middelmådig skrivekyndig som meg.
Æh... drit i det.
Skulle du være så klønete å gå glipp av denne herligheten av en film så er du en vidunderlig filmopplevelse fattigere.