Jeg er i ferd med å uvikle menneskeforakt.
Jeg har i alle år vært nokså overbærende overfor mine medmennesker. Til tross for at jeg ofte stiller meg uforstående til deres ønske om levesett eller hvordan de ønsker å fremstå har jeg alltid latt tvilen komme dem til gode og valgt å tro på det gode mennesket. Men nå, som livet mitt entrer en ny vår, kremt høst, virker ting annerledes på meg. Og det er meget mulig at dette er på grunn av mitt virke i en viss type servicebransje. Som skoselger er jeg til daglig i kontakt med mennesket. Og det står klarere og klarere for meg at mennesket rent generelt på ingen måte innehar noe godt i seg. Tvert om er jeg i ferd med å tro på at mennesket er vondt til det motsatte er bevist. Åjoda. Jeg vet om greie folk, og jeg liker vennene mine. Men, hei, eventuelt nye bekjentskap. Jeg liker deg ikke før jeg har sett deg for den du er.
Jeg skulle selvsagt ønske at jeg ikke utviklet en slik avsky overfor folk og fe. Men, eh... hva kan man gjøre. Jeg trekker på skuldrene og kjemper meg videre gjennom denne fordervelsen av en verden.
Jeg siterer Seinfeld: "People. They're the worst"
