Basketak, slag og spark. Håndgemeng, mord og lugging. Spytting, lysketak og banning.
Dette er bare noen få av mange ting vi mennesker kan finne på å gjøre i en presset situasjon. Til tross for menneskets særdeles høyt utviklede hjerne tyr vi til voldsomheter i våre stadige desperate forsøk på å bli hørt. Voldsomheter som ofte ender i tragedie. Og i noen tilfeller også i krig.
Mye tyder på at vi har fått en akkurat stor nok hjerne til å tro at krigføring løser våre problemer, men mangler det lille ekstra som gjør at vi kan finne fredelige løsninger. Med våre hjerner har vi pønsket ut grusom tortur, masseødeleggelsesvåpen og techno. Det er disse tingene som får meg til å tro at mennesket på langt nær er ferdig utviklet. Evolusjonen har opptil flere skritt å ta. Og i noen tilfeller tenker jeg at jeg, som ikke engang helt vet når og og å skal brukes, jeg vet jo såpass at krig og vold ikke fører godt med seg. Hva er da galt med resten av verden?
Vi sender romsonder til planeter langt ute i verdensrommet, mennesket går på månen og Kenneth Sivertsen overlever selv om nesten halve hjernen mangler. Vi har på mange måter kommet langt. Likevel slår mennesker ihjel hverandre. Jeg siterer hva en klok mann en gang sa. Fleksnes: "Nå, hvor mange er vi her? 7 - 8 - 9 -10! Når 10 mennesker i en jernbanekupè ikke klarer å holde fred, så er det ikke rart det er krig i verden. Jeg sier ikke mer."
