Han ble bare litt over to år. Det er ingen alder for en katt. På lørdag kan jeg huske at han var slapp, og ville ikke ha mat. Jeg klappet ham og han malte. Så dro jeg på fest. Gløgg og grøtfest. På natta, natt til søndag våknet jeg så vidt av at jeg kjente han la seg i fotenden av senga mi. Han pleier å gjøre det. Pleide. Halv ti på morgenen skreik han. Fem minutter etterpå sluttet han å puste. Hjertet sluttet å banke. En time etterpå bærte jeg og eks-kjæresten min, Åse Marie ham ut i hagen og gravla ham der. Under plommetreet. Åse Marie og jeg skaffet oss katten i sammen, den gangen vi var kjærester. Mellom oss funket det ikke. Og nå driver hun å dater en svensk fyr. Sander ble vårt påskudd for å treffes som venner.
Jeg vil skru tiden tilbake. Så vil jeg ta med meg Sander til dyrlegen. Dyrlegen hadde sikkert funnet ut at det var noe galt med ham, og fikset det. Da hadde kanskje Sander vært her nå. Så kunne han hoppet oppi fanget mitt mens jeg skrev noe hyggelig her.
Om det nye kamera mitt og bildene jeg legger ut på lomohjemmet mitt. Istedenfor så blir det bare trist å besøke hjemmesiden min.
