19.3.07
Når selve dagen er her når Gammel-Erik skal hente seg en sjel av mitt kaliber, ja så ønsker jeg at min fysikk er så nedbrutt at jeg møter Dæven med et lettelsens sukk. Jeg er av oppfatning at kroppen skal brukes opp. Batteriet går tomt. Jeg vil ikke dø med helsa i behold. Og allerede nå i en alder av tredve ser og kjenner jeg på meg at kroppen er i gang med sin årelange nedbrytingsprosess. Så i disse dager trekkes jeg i to retninger. Skal jeg la naturen gå sin gang eller skal jeg stagge det hele ved å bruke en eller flere metoder som tar vare på min fysikk? Og når jeg ser meg i speilet har virkelig vikene mine blitt større eller er det bare noe jeg tror fordi jeg frykter det? Stive knær. Heldigvis er jeg like pløsete som alltid. Eller er jeg enda mer pløsete nå? Bare at jeg ikke ser det. Grøss.