Hvor ble den av og hva gikk jeg glipp av? Den var der og forsvant like brått som den kom, og det eneste jeg fikk igjen for det 1700,- dyre ukespasset var en konsert med The Raconteurs. Det var jo bra, men det var noen dyre tre kvarter. Jeg luntet forbi Kanye West på min vei ut av området. Og det var det. Nevnte jeg at dette kostet meg 1700,-?
Min feil, vil nok mange si. Og det får så være, og si det gjerne, og kan hende at det var det. Men hvor var muligheten til å kombinere bartenderjobb og festival? Når jeg kunne tatt meg en tur på Odderøya så prioriterte jeg en pust i bakken. Så klart. Min feil. Jeg skulle vært fremsynt nok til å skjønne at et dagspass eller to burde holde. Men så syns jeg nok det var like greit å ha muligheten til å gå når som helst. Jeg visste jo ikke da at det skulle bli sånn.
Men. Et lite men. Fordi på min arbeidsplass, Charlies Bar, foregikk det intet mindre enn TrashPop hver dag. Og jeg fikk med meg nokså gode konserter der. Høydare var Emmerhoff. Disse konsertene hadde jeg fått med meg okke som. Og et Quartpass til 1700,- hadde fortsatt vært en unødvendighet.
Jeg var veldig interessert i å få med meg en konsert på Ernst. Snuten skulle spille der, og jeg hadde ordna meg fri og sto på gjesteliste og greier. Skikkelig ordna meg, tenkte jeg. Men, et gedigent men. Mongoloide har fått rollen som dørvakter på Ernst og sendte meg i feil kø, for så og sende meg i ny kø, og til sist ville de ha meg bakerst i en annen kø. Da jeg hadde stått femten minutter i kø, og fortalte den ene neandertaleren om gjestelisten. Den så han på. Mitt navn var ikke å finne. Da følte jeg meg som en dåre og gikk min vei. Kristin, som hun som hadde ordnet meg på liste heter, ringte og sa at jeg sto på den håndskrevne gjestelista. I et siste krampeaktige forsøk sprang jeg tilbake og fortalte en tåpe av en dørvakt på djevelens eget utested Ernst om dette, hvorpå lavpannen svarte at den kun gjaldt frem til tolv. Lutrygget tuslet jeg der i fra noen minutter over tolv, nokså skuffa. Tanken var at det skulle bli mitt lille lysglimt i den ellers så begivenhetsløse Quartuka.
Så der har du det, du som leser min blogg med den største interesse for hva som skjer i mitt liv til enhver tid. Det ble ingen festivalfølelse på meg i år. Jeg trøster meg med at jeg til helga, om alt står meg bi, skal besøke min aller kjæreste på det området i vår langstrakte land hvor Stavernfestivalen går av stabelen. Så kan jeg i tillegg til svært tiltrengt varme og kjærlighet få med meg litt festivalstemning. Jippi!
MEN! Og her kommer det største mennet av dem alle. Det mennet som gjør meg virkelig ille for tiden. Selv om jeg på alle måter føler at jeg har funnet en jobb jeg trives skikkelig bra i, så har jeg blitt tildelt et ansvar som betyr at om det er sykdom eller annet uforutsett, så er det jeg som må redde dagen. Som reneste Mighty Mouse stepper jeg inn og tar jobben som for andre har blitt umulig. I det siste har det blitt ganske mange av disse. Og med mine planer i sommer, som innebærer å lage en 8 sider lang tegneserie (ennå ikke påstartet grunnet det du nettopp leste), besøke kjæreste og spille konserter med Figur Flint så ser jeg med gru på dette. Grøss og gru.
Men. Bare et helt vanlig men. Om jeg klarer å gjøre disse tingene i sommer så skal jeg være glad. Og jeg er jo glad. For det meste. Men litt sliten sammtidig som jeg er glad, bare. Og det er lov. Det er ikke sutring bare fordi jeg er litt bekymret. Litt bekymring må til. Så lenge man har helsa. Helsa er viktig. Har man ikke den har man ingenting.
Ikke noe, men.
