James Mangold er ikke en like tøff-i-trynet regissør som Oliver Stone, men Joaquin Phoenix og Reese Witherspoons upåklagelige rolletolkning har gjort filmatiseringen av Johnny Cash' 37 første leveår til en suksess.
Johnny Cash gjorde en god jobb selv også. Med hjelp fra produsenten Rick Rubin lagde de med Americanserien noen skiver som allerede er tidløse klassikere. Så døde han. Og ble gedigen. Så kom den nevnte filmen. Nå er han overalt. Og det er bra. Jeg føler at det er godt. Men det kan bli mye til tider. Hvermannsen står og gauker på bartenderen: "Spell no Cash, a!". Det er ikke det at bartenderen ikke vil spille Cash. Det er mindre enn en time siden sist ei Cashskive snurra i spilleren. Cash kommer på. "Spell Ring Of Fire! Spell Folsom Prison!" Bartenderen forsøker å roe gjestene ved å love at det kommer.
Når Cash har stått på en stund kan det virke naturlig å følge opp med noe i samme gata. Townes Van Zandt, Lee Hazlewood eller annet countryrockbaserte greier jeg liker.
Det tar mindre enn en time før en ny gjest roper på Cash. Det er helt greit. Jeg takler det. Men det kan bli litt for mye av det gode i blant. Det er litt rart at alle, absolutt alle, så jævlig plutselig fikk så bra musikksmak.
Når så er sagt, her er nok en gullklump fra Youtube (Jeg elsker Youtube). 8 minutter eldgammel Cash ikke mer enn et par måneder før han fulgte June Carter Cash til de evige slagmarker.
