For å se den ganske fine filmen Factotum på vår lokale kino måtte jeg punge ut med 110 kroner. Hundreogti!! Hundre og ti kroner! Hva gir du meg? Det var riktignok den lille luksussalen hvor setene er laget av skinn og benplassen er stor. Det var riktignok ingen reklame før filmen. Men kom igjen. Hundre og ti norske kroner!! Hadde nå enda Bent Hamer sittet ved siden av meg og kommentert filmen underveis. Ingen film bør gjøre et så stort innhugg i lommeboka til en stakkar. Om noen måneder kan jeg kjøpe meg denne filmen på DVD for 80 kroner. Da eier jeg den.
Synd og skam at dette skjer uten at myndighetene griper inn. Hvor vil det ende? I fordervelse, gjetter jeg.
