Det er slike dager som dette jeg egentlig vurderer å ta mitt eget liv. Rett og slett for å kvitte meg med bekymringene livet til stadighet gir meg. Skuffelsene.
Hvorfor, spør du deg selv. Hvorfor? Jo. Jeg tok meg en ukes ferie i forrige måned. Jeg trengte sårt en ukes ferie. Skobutikken var i ferd med å psyke meg ut, og jeg trengte noen dager borte fra den. Naturligvis, tenker du. Som sagt, så gjort. Men nå, en måned etterpå får jeg svi. Skikkelig svi. En ukes ferie i forrige måned betyr en uke mindre lønn. Med tannlegeregning og de andre inkasovarslene jeg måtte betale nå så har jeg ikke til husleie eller til å leve for. Jeg er bankerott. Jeg er konk. Jeg har ingen ting. Ingen ting! Jeg står altså i en skobutikk. 8 timer hver dag, og dette er takken. Dette er lønna. Det er slik jeg belønnes. Jeg kan ikke skylde på skobutikken. Jeg vet det. Det er min egen feil. Mine regninger. Min husleie. Mine tenner som har blitt reparert. Min telefon. Mitt internett. Min skatt. Min kropp som trenger klær og næring. Det er jeg selv som må sørge for at jeg er levende.
Livet lønner seg ikke.
Jeg vet du syns jeg sutrer og syter. Det driter jeg i.
