Noen ord om hvordan Figur Flint opplevde Louisfestivalen på Charlies her om dagen.
Figur Flint har selvsagt ingenting blant kremen av Kristiansands band å gjøre. Det er derfor det er så fint å være et av bandene denne kvelden likevel. Det er meningen at festivalen skal åpne med Black Bone Chapel klokka ni. Men gutta dukker ikke opp og et annet band starter. En time etterpå tusler Black Bone inn døra. Når først Black Bone stiger opp på avsatsen i lokalet rocker de kåken som alltid. Her må jeg skyte inn at jeg er stressa og litt nervøs. Jeg traver omkring å puster tungt. Jeg roer ikke nervene med alkohol. Handelens dag venter på meg grytidlig dagen etter. Jeg må være på jobb klokka 7 om morningen. Så mye som en slurk øl ville vært en fadese. Pluss at jeg får et helt spesiellt kick av å vite at jeg skal være klokkeklar og edru på scenen. I motsetning til da jeg spilte på frk. Larsen. Da var jeg dritings.
Erlend Ropstad spiller Eels-visepop og gjør det bra med det. Ladies And Gentlemen We Are Floating In Space står så for tur. De plager publikum med støy en halvtimes tid. Hvert band får spille 20-25 minutter hver. Så skal det være fem minutters pause, før et nytt band går på. Så er det oss. Figur Flint. Plutselig er det stappende fullt på Charlies. Publikum trekker helt frem. Hva er dette Figur Flint for noe? lurer vel kanskje folk på. Det tar oss ti minutter å få til noe som helst som kan kalles særlig til lyd. Trommisen får ikke lyd i monitoren så han hører ikke meg. Det er bare lyd i en mikrofon og vi trenger tre. Publikum roper på Figur Flint. De vil ha oss til å starte. Vi blir seine. Jeg bestemmer at vi holder oss til en mic. Så er vi i gang. Første låt ut er Kalles Klätterträd. Jeg hører vokalen er for lav. Jeg vet at publikum så vidt kan høre meg. Det samme skjer på Lay, Lady, Lay. Jeg må rope låta. Først mot slutten av låta skrur noen meg opp. Så er det Pick a Bale of Cotton. Tydlig at dette den låta vi kan best. Her har jeg faktisk litt riktig timing. Etter Pick a Bale of Cotton så får Rune synge Neil Youngs, Rockin' In The Free World. Vi skal til å avslutte med I Wanna Be Your Dog, da basstrommepedalen ryker. Neste band ut, Ring, benytter sjansen til å jage oss av scenen. Filip Ring er i fra seg og hyperstressa. Han mener at vi har brukt 40 minutter på de fire korte låtene våre. Korthuset faller sammen og det blir en paddeflat avslutning.
Jeg forbanner Filip Ring og basstrommepedalen som røyk. Men klask på skulder og rosende tilrop fra alle kanter varmer i den svette kroppen. Jeg blir fornøyd likevel. Jeg vet at det som gikk galt ikke var bandets skyld. Manglende lydteknikker og en liten skrangledverg av en gnom var det som fucka opp.
10 minutter etter Figur spiller Ring. Da skjønner jeg hva Ring stresset med. Han vil ikke miste publikum. Han vil ikke bli så sein at publikum blir for fulle og forsvinner. For seint. Lokalet er bare halvfullt igjen.
Så spiller Novac som ved siden av Black Bone Chapel er byens absolutt tøffeste. Der også er det kluss med lyden. Girtaren til Vokalist Terje Moen er for lav. Når han skal synge er vokalen for lav også. Det går seg til etterhvert og i velkjent rockabillystil punker de seg raskt gjennom låtene. Noen låter før de er ferdige blir jeg blir tvunget til å gå. Skal jeg få meg en liten bit søvn før jeg står opp igjen må jeg komme meg av gårde. Jeg legger meg og sovner ikke før klokka blir rundt tre. Klokka halv seks ringer klokka mi igjen. Jeg er trøtt.
Handelens dag og dens tolv timer på beina var ikke så skummel som jeg fryktet. Tiden gikk som en vind og jeg rakk ikke å bli trøtt.
