Nå ser det ut som om en av filmene på listen min over 5 beste filmer må vike plass for nok en
Emir Kusturica film ("Sort katt, Hvit katt"). Dette geniet av en filmskaper laget i 1989 en film som inneholdt så mye følelse og så mye liv, så mye trist og så mye fint på en gang at en skulle tro denslags var umulig. Hvordan noe kan fortelle om så mye faenskap på en så lystig måte? Denne perlen av en film dukket opp da jeg ville finne
Underground på min lokale videoforhandler, en annen av Emirs filmer (den sier de at skal være hans beste). Og der var den på avdelingen for utenlandsk film!
"Sigøynernes tid" ("Dom za vesanje"). Et stykke vakrere film skal du tråle verden etter lenge. Men du finner den i hyllen under Bosnisk film. Med tidenes beste filmmusikk. Goran Bregovic burde egentlig laget musikk til alt av film, men igjen så er det nok best at det er forbeholdt Emir og en og annen å få komponert musikk av denne mannen. Men vær varsom. Det er musikk som setter sjelelige sår.
Og jeg som ikke har sett Underground ennå engang. Den kommer sikkert til å blåse flettene av meg. Jeg håper at jeg en vakker dag kan ha Emir Kusturica sine filmer stående i hylla mi, slik at jeg kan plukke ham frem og nyte filmene hans i fulle drag når jeg måtte ønske det.
