Jeg har gjort husokkupant av meg, knegget, Larsen. Jasså, knirket det i buskene. Gunnar var ved å eksplodere av latter. Men du er jo over hundre år Larsen, hikstet han.


Det er en helt annen historie. Selv lar jeg skjegget gro. Jeg lar det stå til. På tide med en hårveksttest.

Jeg er i ferd med å uvikle menneskeforakt.


Jeg har i alle år vært nokså overbærende overfor mine medmennesker. Til tross for at jeg ofte stiller meg uforstående til deres ønske om levesett eller hvordan de ønsker å fremstå har jeg alltid latt tvilen komme dem til gode og valgt å tro på det gode mennesket. Men nå, som livet mitt entrer en ny vår, kremt høst, virker ting annerledes på meg. Og det er meget mulig at dette er på grunn av mitt virke i en viss type servicebransje. Som skoselger er jeg til daglig i kontakt med mennesket. Og det står klarere og klarere for meg at mennesket rent generelt på ingen måte innehar noe godt i seg. Tvert om er jeg i ferd med å tro på at mennesket er vondt til det motsatte er bevist. Åjoda. Jeg vet om greie folk, og jeg liker vennene mine. Men, hei, eventuelt nye bekjentskap. Jeg liker deg ikke før jeg har sett deg for den du er.


Jeg skulle selvsagt ønske at jeg ikke utviklet en slik avsky overfor folk og fe. Men, eh... hva kan man gjøre. Jeg trekker på skuldrene og kjemper meg videre gjennom denne fordervelsen av en verden.


Jeg siterer Seinfeld: "People. They're the worst"

Basketak, slag og spark. Håndgemeng, mord og lugging. Spytting, lysketak og banning.
Dette er bare noen få av mange ting vi mennesker kan finne på å gjøre i en presset situasjon. Til tross for menneskets særdeles høyt utviklede hjerne tyr vi til voldsomheter i våre stadige desperate forsøk på å bli hørt. Voldsomheter som ofte ender i tragedie. Og i noen tilfeller også i krig.


Mye tyder på at vi har fått en akkurat stor nok hjerne til å tro at krigføring løser våre problemer, men mangler det lille ekstra som gjør at vi kan finne fredelige løsninger. Med våre hjerner har vi pønsket ut grusom tortur, masseødeleggelsesvåpen og techno. Det er disse tingene som får meg til å tro at mennesket på langt nær er ferdig utviklet. Evolusjonen har opptil flere skritt å ta. Og i noen tilfeller tenker jeg at jeg, som ikke engang helt vet når og og å skal brukes, jeg vet jo såpass at krig og vold ikke fører godt med seg. Hva er da galt med resten av verden?


Vi sender romsonder til planeter langt ute i verdensrommet, mennesket går på månen og Kenneth Sivertsen overlever selv om nesten halve hjernen mangler. Vi har på mange måter kommet langt. Likevel slår mennesker ihjel hverandre. Jeg siterer hva en klok mann en gang sa. Fleksnes: "Nå, hvor mange er vi her? 7 - 8 - 9 -10! Når 10 mennesker i en jernbanekupè ikke klarer å holde fred, så er det ikke rart det er krig i verden. Jeg sier ikke mer."

Kan noen skru av tiden? I det minste skru den ned. Det går litt fort.


3. august 2005. Fra og med i dag har jeg ett år igjen hvor jeg kan leve som en tjueåring. Så er det over. På samme dato neste år er jeg... tredve. Tretti. 30. Men ikke ennå. Skru av!!

Så. Isteden for at Figur Flint spilte på Panikkfestivalen gjorde jeg min opptreden ved å introdusere James Band.


"Nå kan konferansier Ronny Haugelands diktator-hysteriske introduksjon av James Band høres over jordene. Snart rocker det heftig på landet."


Sitatet fra dagens Fædrelandsvennen.