30.7.04

Jeg vet ikke helt hva dette er. Men jeg har latt meg lokke dit av noen kompiser som skal opptre med band der oppe. Jeg håper det blir gøy. Det bør det bli, for jeg hater å ligge i telt.

27.7.04

Oida! I dag er det kun en uke til jeg fyller 28 år. Nok et steg nærmere dette beryktede tallet 30. Ikke det at jeg føler meg gammel eller tror en på 30 er en gamling. Men likevel. Jeg er på feil side av 20. Det kjennes ikke riktig. Jeg har sjekket fødselsattesten. Så det er riktig. 03.08.1976.


Figur Flint har det bra. Figur Flint? Har du ikke fått med deg hvem Figur Flint er? Det er meg. Det er meg når jeg er rockeartist. I dag kjøpte jeg meg to nye munnspill som Figur Flint kan spille på. Et i G-dur og et i D. Til søndag skal Figur nemlig gjeste sammen med Kristiansands kanskje beste bluesartist Kjetil Grande. Figur skal synge låta Coo-coo og spille munnspill til. Da er det viktig å ha riktig dur. Til mandag fyller den lokale visesangeren Dag Ringstad 50 år og vil ha meg og mitt band med på feiringen. Så da spiller vi igjen. Som om ikke det var nok har Figur Flint en halveis avtale om å spille i Ravnedalen 3. september. Gøy!!

20.7.04

Jeg sto opp i morgentimene, før jeg skulle på jobb, og så meg i speilet. Studerte den. Så barberte jeg den bort. Jeg så ikke tøff ut med bart. Bare dum.

19.7.04

Ikke det at jeg går på en diett. Jeg spiser kun pizza. Frossenpizza for det meste. Ikke Grandiosa. Men de små italienske typene. Originalen med pepperoni er favoritten. Dette skal det ikke kloke vitenskapsmenn til for å skjønne at er en veldig ensidig kost. Kan hende tennene faller ut eller neglene spretter av på grunn av feilærnering. I dag var jeg smart nok til å kjøpe et annet merke med frossenpizza. Dr. Oetker. Jeg tror ikke de kommer til å smake like godt som Originale, men det er ihvertfall et annet fyll på dem.


Jeg har forresten latt det gro hår på overleppa. Ikke at jeg gikk inn for å få bart, men en dag da jeg barberte meg så lot jeg være å ta den delen av hår som hadde dukket opp under nesa. Jeg ser litt rar og morsom ut. Kan hende jeg barberer det bort i morgen før jeg går på jobb. Kan hende jeg lar det være. Spørs åssen det utvikler seg. Nå ser jeg ut som en italiensk gangster.


Øy! Italiensk igjen. Jeg har visst en greie der. Italia.

15.7.04

Dette er bare på bloggen min.
Jeg så Coffee and Cigarettes i går. Den likte jeg særdeles godt.


Særdeles godt sier jeg deg!


Den har noen helt uforglemmelige scener i seg. Høydepunktene for min del var Roberto Benigni og Steve Wright (som hevdet å hete Steven da Roberto hele tiden kalte ham Steve (?)), Tom Waits og Iggy Pop, Meg og Jack White, Alfred Molina og Steve Cogan og selvsagt den hylemorsomme delen med GZA og RZA som møter Bill Murray. Bill Murray er og blir en av mine favoritter.


Det har selvsagt forvillet seg idioter inn på en slik film. Idioter som tror filmen er full av ablegøyer hele veien igjennom. To ganger i løpet av filmen gikk det en håndfull mennesker. En annen håndfull ble mer opptatt av å knise og fnise av hverandres småkommentarer om alt annet enn filmen. Og dette fra luksussalen med kun få plasser til hundre kroner setet.


Jeg anbefaler deg å se Coffee and Cigarettes. Jeg tror du vil like den. Om du ikke er idiot da.

11.7.04

Endelig er det søndag. Festivalen er over. Jeg har ikke tenkt å si at jeg aldri skal drikke igjen, men jeg kan godt vente noen dager.


Gårsdagens høydepunkt sto Black Debbath for. Vittighetene ble servert som perler på en snor. De gutta altså. Hi hi hi. De spiller tøfft også. The Hives var kule nok de, men de ødla for seg selv når vokalisten skulle snakke svensk, men så vi nordmenn også forstod hva de snakket om. Når skal svenskene lære? Vi har ingen problem med å forstå dem.


Jeg sier det igjen. Endelig er det søndag. Jeg trenger denne søndagen så sårt nå. Lurer på om ikke det er en god idè å gå ned på Statoil og kjøpe litt mat og drikke. Jeg må jo duge som den helten jeg er. Også har jeg bestilt noen DVD'er fra internettet. Tre stk. med Steve Martin og en med Bill Murray. De typene der syns jeg er riktig så underholdende. OK. Sees!

9.7.04

Selvsagt. Den dagen jeg føler jeg har så mye penger mellom fingrene at jeg kan bruke dem som dopapir, den dagen bruker jeg minst penger.


Vi starter dagen hos Rune og Irene. Reker står på menyen. Rekene er virkelig gode. Store mengder majones, reker og loff dyttes ned i truten. Jeg blir stinn og trøtt. Øllen glir sakte ned. Så regner det plutselig.


Dermed må vi stå på quartfestivalen med de tåplige KuKluxKlan-ponchoene og høre på rock. Franz Ferdinand først. Rockefoten holder takten til de fengende tonene. Så... når Franz er ferdig, så kommer tjukken. Selvsagt er det en times opphold imellom bandene, så et par øl og mange minutter i dokø følger med. Pixies. Jeg har hørt litt for lite Pixies i mitt liv. Men likevel kjenner jeg flere av låtene. Pixies er bra. Frank Black er svær og tøff. Men. Jeg er våt. Regnet stopper ikke. Jeg har glemt å ta på hetta på ponchoen min. Håret er for vått. Det er for seint. Vannet renner ned i nakken min. Så blir jeg tissetrengt. Veldig tissetrengt. Kroppens signaler blir for sterke. Jeg klarer ikke ignorere dem lenger. Pixies må spille de siste sangene sine ferdig uten meg.


Vi varmer oss og tørker oss på Charlies. Stampuben vår blir raskt forvandlet til discoteket fra helvete. Vi bestemmer oss for å dra et sted hvor tiden står stille, selv om det er Quart. Sixpence. Kanskje verdens bruneste pub. Vi har rett. Tiden står bomstille. Det er konsert der da! En underlig en. En sliten feit fyr med bart og bolleklipp spiller bluesklassikere med gitar, men bandet har han på tape. Synge gjør han også. Bluesen fenger og vi koser oss. Fyren tar en pause. Vi roper og sier at han må spille uten den tapen i bakgrunnen. Når pausen er over gjør han det. Men han spiller ikke blues lenger. Tore Tang, Postgirobygget og Grisen står og hyler er det han spiller. Og på sørlandsdialekt. Vi må rømme stedet. Det blir for godt til å være sant.


På vei hjem står den faste rullekebaben for tur. Jeg får også betalt de kebabene jeg tidligere i uka kritet.

8.7.04

Det var den beste måten å starte Quartfestivalen på. Med HGH på scenen i Odden ble den slitne alkoholiserte kroppen stående å humre lavt for seg selv og glise bredt over deres påfunn. Hagfors og Gebarth synger countrysanger som om de ble laget for hundre år siden, men det er gutta selv som har laget dem. De spiller på kazoo og rare skranglete leketøysinstrumenter, og minner ikke så rent lite om Knutsen & Ludvigsen. De av dere som kjenner meg vet at Knutsen & Ludvigsen er store forbilder.


Joe Henry sto så for tur. På samme scene. Vi hadde hørt massevis av bra om fyren og gledet oss såpass mye at vi droppet The Von Bondies som gikk samtidig. Men Joe Henry var ikke mektigere enn at vi kunne høre at fyren var bra og hadde gode intensjoner med musikken. Det ble en ikke helt minnerik konsert.


Så ville vi må med oss N*E*R*D, som unektlig lager kule og fengende låter. Hele verden hadde tenkt det samme. Vi ble stående blant milliarder av dyttende teenagere og pinte oss gjennom to slappe hip-hoplåter på to hundre meters avstand. Vi tuslet avgårde.


På Charlies, som blir forvandlet til et hipt sjeleløst drittsted når Quarten pågår, spilte de heseblesende og anmasende funk for hundretusende gang. Det er rart at ikke disse DJ'ene kan legge den funken litt til siden innimellom. Jeg blir bare så utrolig lei. Må jeg kaste alle funkplatene jeg kjøpte for fire år siden, da jeg syntes det var så fisefett?


De andre gikk. Jeg ble sittende å lese Spirit i lyset av discokula de for anledningen har hengt opp på Charlies. Det var umulig. Jeg var sulten på en siste bra konsert for å fullføre en ellers slapp dag på den fronten. Felix Da Housekat har jeg ei kul plate med. Han skulle spille på Caledonien om få minutter. Jeg stakk dit. Nææææh. Det var kjipt. Bare en DJ med afro. Enda en DJ. Kvelden ble heldigvis reddet av Cloroforms konsert som foregikk i samme bygget. Jeg kunne gå hjem med et smil om truten og sove godt med en herlig pipelyd i øregangene... som fortsatt er der i dag.


I dag: Jeg ville sjekke kontoen min. Jeg gruet meg. Den var sikkert på minus. Men hva skuer jeg. Noen hadde satt inn 16 000 til meg i går!! Dæven i helvete! Jeg er riiik!! Jeg skal leve som en konge de siste tre dagene på quart. Jeg skal leve som en pappagutt fra beste vestkant i Oslo. Se til helvete å fløtt dere! Ronny kommer.


Nå skal jeg forresten over til Rune og Irene en tur. Der blir det reker før vi seinere i kveld skal se Pixies og Franz Ferdinand. Det bør holde for i dag.

7.7.04

En naken skinnmager pjokk med en halvfeit og hans like bleke og magre viv hadde seg på scenen fremfor 4000 tilskuere. Barn så vel som gamle måtte klype seg i armen i vanntro. Det hele skjedde mens The Cumshots spilte en rockelåt. I mens jeg så på forsøkte jeg å tenke på regnskogen og hvor grusomt det vil være om den forsvinner helt.


Seinere på natta så jeg The Peaches. Det måtte ei Canadisk elektropunkedame til for å overgå knullinga i Bendiksbukta tidligere på dagen. Jeg tenkte ikke lenger på regnskogen og ble bare litt kåt.


Lurer på hvor kåt jeg blir av HGH i dag.

2.7.04

Noen ord om hvordan Figur Flint opplevde Louisfestivalen på Charlies her om dagen.


Figur Flint har selvsagt ingenting blant kremen av Kristiansands band å gjøre. Det er derfor det er så fint å være et av bandene denne kvelden likevel. Det er meningen at festivalen skal åpne med Black Bone Chapel klokka ni. Men gutta dukker ikke opp og et annet band starter. En time etterpå tusler Black Bone inn døra. Når først Black Bone stiger opp på avsatsen i lokalet rocker de kåken som alltid. Her må jeg skyte inn at jeg er stressa og litt nervøs. Jeg traver omkring å puster tungt. Jeg roer ikke nervene med alkohol. Handelens dag venter på meg grytidlig dagen etter. Jeg må være på jobb klokka 7 om morningen. Så mye som en slurk øl ville vært en fadese. Pluss at jeg får et helt spesiellt kick av å vite at jeg skal være klokkeklar og edru på scenen. I motsetning til da jeg spilte på frk. Larsen. Da var jeg dritings.


Erlend Ropstad spiller Eels-visepop og gjør det bra med det. Ladies And Gentlemen We Are Floating In Space står så for tur. De plager publikum med støy en halvtimes tid. Hvert band får spille 20-25 minutter hver. Så skal det være fem minutters pause, før et nytt band går på. Så er det oss. Figur Flint. Plutselig er det stappende fullt på Charlies. Publikum trekker helt frem. Hva er dette Figur Flint for noe? lurer vel kanskje folk på. Det tar oss ti minutter å få til noe som helst som kan kalles særlig til lyd. Trommisen får ikke lyd i monitoren så han hører ikke meg. Det er bare lyd i en mikrofon og vi trenger tre. Publikum roper på Figur Flint. De vil ha oss til å starte. Vi blir seine. Jeg bestemmer at vi holder oss til en mic. Så er vi i gang. Første låt ut er Kalles Klätterträd. Jeg hører vokalen er for lav. Jeg vet at publikum så vidt kan høre meg. Det samme skjer på Lay, Lady, Lay. Jeg må rope låta. Først mot slutten av låta skrur noen meg opp. Så er det Pick a Bale of Cotton. Tydlig at dette den låta vi kan best. Her har jeg faktisk litt riktig timing. Etter Pick a Bale of Cotton så får Rune synge Neil Youngs, Rockin' In The Free World. Vi skal til å avslutte med I Wanna Be Your Dog, da basstrommepedalen ryker. Neste band ut, Ring, benytter sjansen til å jage oss av scenen. Filip Ring er i fra seg og hyperstressa. Han mener at vi har brukt 40 minutter på de fire korte låtene våre. Korthuset faller sammen og det blir en paddeflat avslutning.


Jeg forbanner Filip Ring og basstrommepedalen som røyk. Men klask på skulder og rosende tilrop fra alle kanter varmer i den svette kroppen. Jeg blir fornøyd likevel. Jeg vet at det som gikk galt ikke var bandets skyld. Manglende lydteknikker og en liten skrangledverg av en gnom var det som fucka opp.


10 minutter etter Figur spiller Ring. Da skjønner jeg hva Ring stresset med. Han vil ikke miste publikum. Han vil ikke bli så sein at publikum blir for fulle og forsvinner. For seint. Lokalet er bare halvfullt igjen.


Så spiller Novac som ved siden av Black Bone Chapel er byens absolutt tøffeste. Der også er det kluss med lyden. Girtaren til Vokalist Terje Moen er for lav. Når han skal synge er vokalen for lav også. Det går seg til etterhvert og i velkjent rockabillystil punker de seg raskt gjennom låtene. Noen låter før de er ferdige blir jeg blir tvunget til å gå. Skal jeg få meg en liten bit søvn før jeg står opp igjen må jeg komme meg av gårde. Jeg legger meg og sovner ikke før klokka blir rundt tre. Klokka halv seks ringer klokka mi igjen. Jeg er trøtt.


Handelens dag og dens tolv timer på beina var ikke så skummel som jeg fryktet. Tiden gikk som en vind og jeg rakk ikke å bli trøtt.